Jeg forstår ikke hvorfor jeg blir overrasket hver gang det dukker opp en ny og god utgivelse fra Danmark. Kvalitet derfra er jo snarere regelen enn unntaket. Sånn er det jo bare blitt - i min bok, i alle fall.
The Cockroaches kaller Slim bandet sitt på denne utgivelsen, men det er ikke første gangen dette navnet er blitt benyttet. Allerede for 12-13 år siden, den gang da Big Creek Slim kalte seg for Big Creek Huggy Bear, så var The Cockroaches navnet på bandet. Siden har det vel ligget litt i dvale, tror jeg… Nåja, grunnen til at det er hentet frem igjen nå er nok at Slim (eller Marc Koldkjær Rune, som han egentlig heter) denne gangen i løpet av tre dager har hatt i alt 11 gjeste­musikanter i studio. Og spilt inn det han selv kaller for en perfekt uperfekt innspilling, der hovedvekten har ligget på å få til en slags tidlig og rå sound, noe á la innspillingene fra Sun, Excello og Chess. 
I forsamlingen av medvirkende musikanter finner vi bl.a. Slims bror Morten Rune (til daglig frontfigur i Natural Boogie og Ellie) på gitar, vi finner videre Jonas Kardy Nicolaisen og Mathias Rindom på trommer, bassistene Filip Dybjerg, Henrik Poulsen og Christian Petersen. Noe som kanskje ikke er helt vanlig i bandet til Slim er blåserekke. Her treffer vi Hans Jørgen ”Hanse” Jensen (sax), Per Vindum (trompet) og Erling Mathisen (barytonsax) og vi treffer perkusjonisten Amanda Krogh Nielsen. På skivas to avsluttende spor dukker det jammen opp en vaskeekte blues-diva også. Nemlig texanske Diunna Greenleaf, og sammen gjør de ‘Tear Me Down Again’ og Big Fine Mama’. Herlig rufsete duetter, og på avslutningssporet tror jeg pinadø Slim slår til med piano også. 
Big Creek Slim har skrevet 12 gode låter til ‘Ramblin’ Big Creek’ og han henter det beste ut av sine mange gjester slik at resultatet igjen er helt topp. Akkurat som vi er blitt vant til fra den kanten, forresten.