Alle som er glad i Chicago, og som har vært innom byens klubber, kjenner godt Jimmy Burns. Den joviale bestefarstypen er som regel å finne på steder som Kingston Mines, og han er alltid klar for å slå av en prat. I 1996, 53 år gammel, ga Burns ut sin første solo-innspilling da han ble signert på Delmark Records, siden har det kommer 4-5 til. Pluss ett album innspilt sammen med storebror Eddie.  
‘The Chicago Sessions’ ble til da danske Laust “Krudt­mejer” Nielsen (som vi kjenner fra både Trainman Blues og The Cornbread Project) tok turen til den elektriske bluesens hovedstad for å spille inn noen kutt med Burns. Nå dro ikke Laust til Chicago helt på lykke og fromme, fordi han kjente Burns fra en turné han gjorde i Norge og Danmark for noen år siden. Burns tur­nerte da med et dansk band, bl.a. bestående av Laust ”Krudtmejer” på bass. 
Nå kan ”Krudtmejer” mer enn å spille bass; han er ganske enkelt noe av en trollmann på studio-arbeid. For de som kjenner arbeidet fra Trainman Blues og The Cornbread Project, så vet vi også hva han kan gjøre, selv med bluesmusikk, i et moderne studio. Og dette var det han så for seg da ha dro til Chicago for å spille inn det han trodde skulle bli fire låter med den gamle blueskjempen Jimmy Burns. 
De fire låtene ble etter hvert til fire gamle, gode klassikere. ‘Killing Floor’, ‘Everyday I Have The Blues’, Mean Old Frisco’ og ‘I’m Ready’. Så kom Burns med en låt han hadde spilt inn tidligere på skiva ‘Back To The Delta’ i 2003 (for øvrig et album verdt en lytt…), og i tillegg så får vi disse ‘snakke-dagligdags-i-studio-låtene’. Det sies at disse tre snuttene ble til da Burns pratet med studioeier Blaise Borton mellom låt-innspillingene. Og her skal altså, sies det, Laust ha vært nærværende nok til å la teipen gå. Hvordan det nå enn gikk til, det er blitt tre fine pauseinnslag av det, lagt oppå litt sløy musikk. 
Skivas store overraskelse, og tøft nok også første single, er den gamle Foreigner-­låta ‘Cold as Ice’. Jeg må ærlig innrømme at jeg hoppet litt når jeg hørte den første gangen, men du verden så tøft de to herrer (jeg tenker da på Burns og Laust) har fått dette til å låte. Her må legges til at jeg for lengst hadde fortrengt at Burns også hadde med denne låta, i helt akustisk – og ganske lett forglemmelig - versjon, på skiva ‘Stuck In The Middle (VelRone Records 2011). Men for å komme tilbake til denne utgivelsen: Alt-i-alt, tenker jeg, er dette ei skive som burde ha vært kreditert dem begge, både Laust og Burns. Jeg tror rett og slett ingen av dem hadde oppnådd dette resul­tatet uten den andre. 
Nå har jeg med vilje latt den siste låta vente, nemlig Morten Lunn (ja, han fra Fried Okra) sin låt ‘I Know You’re Gone’. Et av de desiderte høydepunkter er det blitt, og man må også bare berømme Morten Lunn sitt slidegitarspill hele skiva igjennom. Utsøkt, som alltid! Nevnes må også resten av musikantene; Ronni Boysen, Kristian Siquiera, Thomas Crawford, Niklas Kure og Thomas Melau. Fremifrå spilt av hele gjengen!
Gamle, gode Jimmy Burns er absolutt en mann vi skal regne med også fremover. Han er kanskje 76 år gammel etter hvert, men virker nesten som han har funnet ungdomskilden et sted. Kanskje i Chicago? Mulig jeg må over igjen snart og ta en sjekk…