Chris Nole, som jeg aldri hadde hørt om før, har i årevis vært aktiv som solist, og som studio- og scenemusiker med blant annet John Denver. Parallelt med å jobbe i Nashville med rike popstjerner har Nole fra tid til annen gitt ut plater med bluespiano, og den nyeste av disse heter enkelt og greit PIANO BLUES. Det er ei håndverksmessig glimrende plate, der Nole og bandet serverer egenkomponerte instrumentale låter med inspirasjon fra ulike former og stilarter. Vi får streit boogie woogie, New Orleans-greier, slow blues, rock, ballader osv osv. Det er veldig bra spilt, men likevel sitter i hvert fall jeg igjen med følelsen av at dette er best som litt dempa bakgrunnsblues. Det svinger greit nok, men hvis jeg vil høre sånt piano oppsøker jeg heller de mange fantastiske skivene fra Gene Harris; eller fra David Maxwell, som jeg føler hadde mer nerve i lillefingeren enn det Nole klarer å mønstre på denne skiva. Når det er sagt; det er absolutt ikke direkte dårlig, og det er fullt mulig å like det. I USA har plata fått veldig gode kritikker. Jeg vil bare rett og slett ha musikk som gir meg litt mer motstand enn dette. Som en slags taffelblues er det imidlertid helt kurant, og jeg fraråder ingen å sjekke det ut.