På kartet over Texas stikker det nordvestlige hjørnet opp som skaftet på en stekepanne, herav The Panhandle som geografisk betegnelse. Dette området en del av den høytliggende prærien som går på østsiden av Rocky Mountains opp til Canada. Lubbock med sine 200.000 innbyggere ligger på sletteområdet inn mot The Panhandle. Byen ligger i verdens største sammenhengende bomullsområde og blir kalt Hub City, fordi helsevesen, høyskoler og næringslivet i regionen er konsentrert her. 
Byen er også kjent for sine strenge skjenkebestemmelser og sine mange kristne menigheter. Kjedsomheten, den uendelige horisonten, den høye himmelen og de mange sandstormene skal ha inspirert de mange musikerne og låtskriverne som tilbrakte ungdommen sin her: Buddy Holly, Waylon Jennings, Mac Davis, Bobby Keys, Angela Strehli, Lloyd Maines, Natalie Maines (Dixie Chicks), Joe Ely/Butch Hancock/ Jimmie Dale Gilmore.  «You either played or played with yourself», som Joe Ely skal ha sagt om det å vokse opp i Lubbock.
I Lubbock vokste også multikunstneren Terry Allen (f. 1943) opp. Billedkunstner, skulptør, videokunstner, teaterregissør, pianist, sanger-låtskriver. Som rimsmed og språkkunstner er han i Dylan-ligaen og det gjelder også den knastørre sangstemmen. Allen har utgitt et dusin album, hans to første, Juarez (1975) og Lubbock On Everything (1979) er milepæler i outlaw – alternativ country. Hans minimesterverk «New Delhi Freight Train» ble covret av Little Feat i 1977 på Time Loves a Hero-albumet. 
I 1986 laget han det perfekte soundtracket til True Stories, David Byrnes filmatiske skråblikk på Texas og diverse album fortsatte å komme med ujevne mellomrom. Med Just Like Moby Dick er det sju år siden forrige utgivelse.
Som en Randy Newman sitter han ved pianoet og spinner sine flerdimensjonale fortellinger om verdenstilstanden og tilværelsens absurditet inn i et skrudd texansk countryunivers. Med hans Panhandle-band som består av to sønner og en datter, mestergitarist Charlie Sexton, Glen Fukunaga på bass og Davis McLarty på trommer, Lloyd Maines på dobro og slidegitar og ikke minst folksangerinnen Shannon McNally blir det pur vellyd i arrangementer som stort sett er West Texas Waltz med smittsomme svarthumoristiske allsangrefrenger.  Tonen blir slått an med en annerledes vri på et klassisk countrymotiv, sangen om mor som er død. Her som en fortelling i flere akter om Houdini som ikke trodde at spiritisme kunne bringe moren tilbake. «Houdini Didn’t Like the Spiritualists». Det er heller ikke mange sangskrivere i countrysjangeren som vil behandle ensomhet og kjærlighetssorg ved å få «Abandonitis» til å rime på «appendicitis». Den sentrale sangen på albumet er den tredelte AMERICAN CHILDHOOD, som gir glimt fra skolehverdag og oppvekst i et land som alltid er i krig et eller annet sted på kloden. Å verve seg er å komme seg bort fra noe håpløst som blir enda verre. 
Sannelig ingen rosenrød drøm i «City of Vampires» heller. En glad-polka med Sharron MacNallys og datteren Kru Allens stratosfærisk høye koring bak Allens advarende appell til sirkuset som skal underholde vampyrbyen hvor «the citizens have all gone to their basements /to wait for the night time in their coffins/ so you better go exercise the elephants when you can.”  
I “Harmony Two” glir en lystbåt bedagelig av sted på en kanal i California mens et desperat bilkappløp mot avgrunnen utspiller seg på highwayen ved siden av og brennende trailer­hus raser ned fra fjellskrent­ene. Duetten mellom McNally og Allen er pur idyll.
Og hva med Moby Dick? Jo, det handler om å seile videre gjennom uvær og storm, akku­rat som den hvite hvalen, og han dukker opp i avsluttende «Sailin’ On Through», der ømheten fortrenger det satiriske i huskende Waylon Jennings-vals og felesoloen tar opp temaet fra «San Antonio Rose» og Lloyd Maines tar soloen videre med sin smidige slidegitar.
Livet fortsetter også i tider som disse.