Pressemeldingen til Hicks gjør et stort nummer av at han skal ha brukt lang tid på å finne sin egen stil før han gir ut albumet Harlem. Da han er født i 1995, har det egentlig ikke gått så veldig lang tid! Harlem er der han har vokst opp og skal allerede som 13-åring ha stått på scenen på The Cotton Club. Ingen tvil om at han er dyktig både på vokal og gitar, men spesielt original kan han ikke påberope seg å være. Han presenterer en kompakt pakke som en oppdatert blanding av Robert Cray og BB King m.fl., men ikke med samme særpreg og personlighet. Åpenbart at han ennå søker etter en egen stil. Gitarspillet har ingerdienser av soul og jazz, men Every Day I Have The Blues gjør han i en litt tøffere versjon, med spor av ZZ Top og noen innlagte riff fra Crossroads. 421 South Main er en frisk rocka instrumental shuffle. Forståelig at han har hatt opp­varmingsjobber for folk som Jeff Beck og Ringo Starr. Gitar­spillet er sjelfullt med noen tøffere kanter. Han gjør en god jobb på Blood, Sweat and Tears' Love You More Than You Ever Know, mens My Love Is Alive blander funk og melodiøse vers. Saksofonen har en sentral rolle på denne instrumentalen. Riverside Drive er også en instrumental med en funky grunntone, men med kraftig bluesgitar. Blues blir det også i avslutningslåta, Sonny Boy Williamsons Help Me. Kan nesten virke som han foretrekker instrumentaler da stemmen mangler litt pondus. 
Likevel må vi videreformidle at King Solomon Hicks er et positivt nytt bekjentskap, som vi vil høre mer fra i fremtiden. Han har vært innom og spilt med folk som Tony Bennett, Beth Hart, George Thorogood, Mavis Staples, m.fl. Joe Bonamassa ser nok også et potensiale, da han har invitert ham med på sitt neste Blues Alive at Sea Cruise (hvis det ikke blir avlyst av virusgrunner.) Relativt trygt er det i hvert fall å høre på denne på CD eller nettet.