Dette er en modig og annerledes bluesplate fra danske Mike Andersen. Blues så blues som Mike aldri før har vært, og samtidig skåret helt inn til beinet både når det gjelder instrumentering og arrangementer. En plate du setter på når stillheten har senket seg rundt hus og heim og man kan gå inn i seg selv. Slik Mike Andersen her gjør. Hudløst og fra det innerste av danskens fine blueshjerte!
Fra tonene av en ensom akustisk gitar, en stemme som er plagsomt følsom og nedpå, og med temaer som er både veldig personlige, jaget og merket av livet, etterlater åpningen med låtene «Desert trail» og «One million miles» en følelse av at dette albumet betyr mer for Mike enn noensinne før.
Singer/songwriter-faget er like mye en viktig del av dette albumet som det rent bluesfaglige. Dette er musikk som lett kan relateres til samme kategori som Jeff Buckley, eller en mellomting mellom Alvin Youngblood Hart og Eric Bibb. 
Desperasjonen høres i «One million miles» og andre låter som «Let’s just og home». 
Selv om det nakne akustiske gitarsoundet forsterkes litt med kraftigere resonnator fra en slidegitar eller en national innimellom, så er dette et veldig nedstrippet og nakent album som virkelig treffer kjernen av singer/songwriter-­fans og pure blueselskere. 
Det er bare å sette seg godt tilbake i den dype sommerstolen ute på verandaen og bli med på reisen, for «One Million Miles» gjør et sterkere inntrykk på meg enn noe av det Mike Andersen har gjort tidligere. 
Kanonsterk plate for den ensomme rytter!