Johny Aasgaard har en fortid i CIA, ikke som hemmelig agent, men i det svingende bluesbandet med samme navn på 90-tallet. De ga ut to plater og turnerte over hele landet. Da de kom til veis ende i 1998 ønsket han opprinnelig å jobbe med egen musikk og lage et soloalbum. I stedet ble det til at han jobbet med den ene kjente artisten etter den andre, Jonas Fjeld, Jørn Hoel, Bent Bredesen og Jørun Bøgeberg. Han har også vært å se på scenen med Knut Reiersrud og Vidar Busk. Sammen med Arve Bøe, Finn Eivind Thomas og Knut Hem ga han ut det kritikerroste albumet "Dråpen" med Kompani Bøe. Det ble etter hvert mange prosjekter som sto i veien for egen musikk. 
Da faren hans døde i 2017, hadde han lovet å fullføre et prosjekt med egen musikk. Resultat ble Collecting, som kom ut like før jul 2019. Dette er imidlertid ingen juleplate. Atmosfærisk, mediterende, filosoferende, hard og myk. Vet ikke helt hvor i ordboka vi skal lete. Når han sparker i gang med I Just Wanna, tenker jeg at her blir det opp­gradert bluesrock for en ny tidsalder, men Long Winter tar oss ut i et halvakustisk sump­landskap. Allerede her må vi kommentere at Finn Tore Tokle leverer et særpreget basspill gjennom hele plata. Tittellåta duver av gårde på bassen til Tokle, som låter som en Tony Levin, backet opp av mandolin, piano og zither. Det låter relativt mektig og basslyden minner om en del av det Peter Gabriel har gjort. Short Time Crawl starter som noe Tom Waits kunne ha snekret sammen, med en dvelende vokal fra Aasgaard. En låt som festet seg ved første gjennomspilling. The Past slår litt hardere og er ganske umiddelbar, men det er mye som foregår bak i lydbildet. Har ikke til hensikt å beskrive alle låtene, men vil nevne The Journey, som gir assosiasjoner til en akustisk Guy Forsyth. Bluesen i denne plata svever ute i eteren et sted, ikke nødvendigvis min favorittmusikk, men Aasgaard og de andre involverte skal ha honnør for prosjektet, som er helproft gjennomført. Til tider masse lyd å forholde seg til, men Aasgaard styrer sikkert dit han vil.