Snart 75 år gammel er Rock Nalle (ellers kjent som Roland Lyhr Sørensen) en institusjon i dansk musikk, og en som fant veien tilbake til bluesen og suksess med trioen Theessink, Nalle & Møller midt i det første tiåret på 2000-tallet. Senere byttet han dem ut med Omar Dykes (kjent bak Omar & The Howlers) og Magic Slim for et fantastisk «Chapel Hill»-album Så slo seg til ro med den Crazy Ivans-trioen han spiller med nå, to karer bak akustiske gitarer og koring som heter Henning Kaae og Ivan Sand. Dette nye albumet, denne trioens fjerde album, er en reise i akustisk singer/songwriter- og country-sjel mer enn det handler om blues. Med J.J. Cales «Rose in the garden», Delbert McClintons «Nothin’ lasts for­ever», den britiske pubrockeren Mickey Jupps “Standing at the crossroads”, og Tommy Tuckers “Hi-heel sneakers”. Det slentrer innom ren folkcountry på den gamle svisken «He’ll have to go», mer oppegående moderne country med Lucinda Williams «Jackson», og med sine røtter innen blues er det selvsagt ikke helt fritt for blå akustiske bluesvibber når trioen tar for seg Leroy Carrs «How long, how long blues», eller en riktig gammel r&b-klassiker fra tidlig 50-tall med Buddy Johnsons «Just your fool», som har mye av Eric Claptons hyllest til old school blues over seg. Den store overraskelsen er en akustisk americana-tolkning av Prince-klassikeren «Purple rain» som de overraskende kanskje kommer meget godt fra, og liksom Sven Zetterbergs ­seneste karriere vender de seg mot soul og gamle klassikere helt mot slutten med Otis Reddings «I’ve got dreams to remember» og Fats Dominos «I’m ready». Samt en gammel boogie/blues-klassiker i «I’m good» som Johnny Winter gjorde en gang. Albumet er superenkelt produsert, trolig spilt mer eller mindre rett inn med to fine gitarister og Nalles upolerte og nesten skjelvende stemme, som høres ut som Canned Heat på sine gamle dager med oldtimer-sjarmen til en Johnny Cash mot slutten. Det har sin sjarm, det oser av sjel og følelse, men albumet som helhet blir samtidig litt for enkelt og monotont til at jeg følger hele seansen. Mer country og americana enn blues, men Nalle er fortsatt mann for å fylle sine amerikanske sko og gi oss formiddagstoner det går an å humre med til når mørket setter inn.