Noen ganger blir man forundret over hvor store talenter som egentlig kan klare å slippe igjennom nettet. Og lure på hvordan i alle dager de har sluppet unna. Også så lenge da… Heldigvis har vi folk som Bob Corritore og Big Jon Atkinson også blant oss, folk som sørger for at Johnny Tucker’ene i denne verden noen ganger blir oppdaget og får sine ting ut. Produsent Big Jon Atkinson samlet til denne utgivelsen sammen et knippe flotte musikanter og sørget for å få spilt inn - for det meste ganske så direkte og på godt, gammeldags utstyr, har jeg latt meg fortelle - den flotte, tidløse musikken Johnny Tucker viser seg å gå og bære på. Alt fra Chicago blues til klassisk r&b, tidlig funk og soul, Tucker har stålkontroll på det hele. Med en stemme som ikke sjeldent minner om salige Howlin’ Wolf sin, kjører han fjellstøtt gjennom 15 flotte, sjølkomponerte låter. Det gynger og fenger, det rusker og river, musikerne hans er av det solide slaget, og de lar Tucker få styre skuta. De glimrer rett og slett bare der de må. Jeg gidder ikke å ramse dem opp – det er likevel så utvilsomt Johnny Tucker som er mannen å fokusere på her. Jeg er sikker på at ‘Seven Day Blues’ kommer til å ligge høyt på lista mi når dette årets høydepunkter skal oppsummeres, og er det noe rettferdighet i verden, så vil flere enn jeg få øynene (ørene) opp for mannen. Tucker har, som den tiende i en ungeflokk på 18, og som selvlært musiker, kommet en utrolig lang vei og jeg er bare så uendelig glad for at man fikk øye på ham før det var for sent. ‘Seven Day Blues’ er visstnok Tuckers andre utgivelse for dette selskapet. Det betyr at man har en jobb å gjøre i å spore opp 2006-utgivelsen ‘Why You Lookin’ at Me?’ også, for musikk av dette kaliberet lar man ikke slippe unna. Så enkelt er det bare.