Victor Wainwright fikk jeg for første gang øyne og ører opp for en kveld på Rum Boogie Cafe på Beale Street i Memphis for en del år siden. I “husbandet” sammen med Brandon Santini, briljerte Wainwright på pianoet. Siden den gangen har han vunnet flere utmerkelser under Blues Music Award i samme by, blant annet har han to ganger mottat prisen “Pinetop Perkins Piano Player Of The Year”. Nå er han ute med sitt syvende album, denne gangen på Ruf Records. Og for ei skive “Victor Wainwright and The Train” har blitt! Det kraftfulle åpningssporet, som faktisk i et rolig mellomparti minner om Marc Cohns “Walkin In Memphis”, setter han standarden, før han i “Wiltshire Crave” tar oss med til New Orleans, ei låt med ultratøff blås. På “Train” kjører han boogie woogie-toget for bånn pinne, mens han på “Dull Your Shine” roer det ned i Leon Russells landskap. En annen perle er “Thank You Lucille”, en hyllest til blueskongens gitarspill, med utsøkte “B.B. King” gitarlicks fra Monster Mike Welch. Victor Wainwright har også en humoristisk, for ikke å si selvironisk side. På “I Start Tomorrow”, får Wainwright, som vel har noen kilo å gå på før han er nede i idealvekt, flerfoldige pålegg fra doktoren om å endre livsstil. Og mange av oss kjenner oss vel igjen i “jeg starter i morra”. Victor Wainwright har en tøff og kraftfull stemme, og bruken av orgel i tillegg til piano gir flere av låtene et løft. Hør for eksempel på instrumentalen “Sunshine”. Bandet er tight og fint, og den flotte gitaristen Pat Harrington får passe med plass. Det er ikke et dårlig spor på skiva, og allerede før vi har kommet til påske, vet jeg at “Victor Wainwright and The Train” blir å finne høyt på min liste over årets beste utgivelser.