Frontet av lederen for Moss Bluesklubb, Stig Martinsen på gitar og sang, har dette syv mann sterke bluesbandet akkurat den spillegleden som mange leter etter en fredags- eller lørdagskveld når man skal på byen. Et stort band med en veldig fin og tight blåserrekke som løfter taket sammen med et patent og ekte bluesband som ikke prøver seg på merkverdigheter, men har åpnet alle bøkene om band fra Chicago og Memphis på slutten av 60-tallet og fremover. Og det funker! Jeg får noen assosiasjoner til Mulens Portland Combo rundt den tiden da de debuterte på plate med klassikeren «Blå Stikke» (som nå er å få kjøpt på vinyl – hint hint), sikkert mye på grunn av spillegleden og blåserrekka, men også for egenskrevne låter som «I don’t care» som har den flowen og den plassen for improvisasjoner fra musikerne i bandet som man elsker når man er på konsert. Og det er kanskje det beste med Mr Martin (Stig) og His Big Horns (blåserrekka), at de har som uttalt mål å bare levere egneskrevet materiale. Det funker! Masse groove og klubb­atmosfære mellom en jabbete og aktiv blåserrekke, gitaren, tangenter og en potte tett rytmeseksjon. Og som en Sven Zetterberg så fungerer Stig Martinsen godt som vokalist på dette nivået. De hadde releaseparty både hjemme i Moss Bluesklubb og hos sine venner i Skedsmo Bluesklubb, så bandet har allerede blitt lagt merke til som en live-attraksjon utenfor hjembyens grenser. Et band som har gått skolen gjennom New Orleans-basert materiale med Professor Longhair, Roy Milton og videre til Texas-størrelser som T-Bone Walker og Freddie King før de har endt opp med de største King’ene med B.B. og Albert som base for sine egne tradisjoner og låter. Med Richard Gjems (JB & Delta Jukes, Steinar Albrigtsen, Dr Bekken) på munnspill på tre låter er Mr. Martin & His Big Horns definitivt et band som ikke akkurat ødelegger lørdagsfesten, selv om det skal skytes inn at dette er et retro band og ikke et band som fornyer bluestradisjonen.