“You can’t judge a book by it’s cover”, sang en gang Bo Diddley. Men jeg må si jeg var skeptisk da jeg leste navnene på bidragsyterne til Strange Angels”, et hyllestalbum som markerer at det i år er 100 år siden Elmore James ble født. Hvor var de reine bluesfolka? Hvor var slidegitaristene? Keb’ Mo’ og soulveteran Bettye LaVette er vel greit nok. Og joda, vestkystrocker Chuck E. Weiss flørter ofte med bluesen, og både sørstadsrocker Warren Haynes og ZZ Tops Billy Gibbons har en plass i hjertet for blues. De som følger med i dagen musikkbilde, vil og vite at Tom Jones nå er tilbake der han engang starta, og har gitt ut noen fine americana/blues album. Men den nye outlaw-ynglingen Jamey Johnson, country singer-songwriter veteran Rodney Crowell og søstrene Shelby Lynne og Allison Moorer. Hva har de her å gjøre? Poenget på “Strange Angels” er tydeligvis ikke at det skal lyde så likt den gamle slidemestern som mulig, selv om gjennomgående backingband “Elimore’s Latest Broomdusters”, anført av gitaristene Rick Holmstrom og Doug Lancio, kan frembringe den gode gamle “Broomduster” sounden når det er ønskelig. Du får 13 Elmore-cover, ikke alltid de som vi er mest kjent med. Selvsagt får du “Dust My Broom” og “Shake Your Money Maker”, mens “The Sky Is Crying” og “Standing at the Crossroad”, glimrer med sitt fravær. Noen av låtene får du i ganske så nye innpakninger. Ikke alt er like vellykka. Bluesrock-versjonen av Elmores signaturlåt, “Dust My Broom”, tolka av Deborah Bonham (forresten søster av Zeppelin-trommis John Bonham), er litt for kavete. Keb’ Mo’ sitt merkelig forsøk på å gjøre “Look on Yonder Wall” til en slags cajunaktig sak med trekkspill og det hele, faller heller ikke helt i smak, selv for en swampmusikk-elsker. Molly Marriott har vel ikke helt arva far, Small Faces-vokalist Steve Marriott, sin stemme, og faller litt igjennom i forsøket på å gjøre “My Bleeding Heart” om til en soullåt i Ann Peebles-gata. Men det er først når søstrene Lynne/Moorer gjør “Strange Angels” i en slags moderne taffeljazz-versjon at jeg virkelig får problemer. Derimot kommer Rodney Crowell med sin lille rockabilly­-vri på “Shake Your Money Maker” godt ut av det. Det samme gjør Jamey Johnson med sin ni minutter jamaktige versjon av “It Hurts Me Too”. Med slide og Hammond B3 ligner det på noe Allman Brothers kunne gjort. Og når en først snakker Allman Brothers. Mangeårig gitarist i bandet, Warren Haynes, gjør sammen med kompis Billy Gibbons, Elmore James litt slik Fleetwood Mac med Jeremy Spencer i spissen gjorde det. “Mean Mistreatin’ Mama” er skitten og rå, med røff vokal av Haynes. Instrumentalen “Hawaiian Boogie”, tolka av Chuck E. Weiss, er et herlig takras av rå slidefraseringer. Barsk og ganske originaltro er og den gamle waliser Tom Jones versjon av “Done Somebody Wrong”. Rosinen i pølsa er likevel Bettye LaVettes “down home” versjon av “Person To Person”. Her snakker vi om nerve. Alt i alt, kanskje var den ikke så dum, ideen om å styre unna de mest opplagte Elmore James-tolkerne og heller skule litt utover blues-landskapet. Men ikke alle forsøk på å forandre på jubilantens låter er like vellykkede.