“California is pretty, but my money done run out. I’m gonna move up to the country, see what it’s all about” synger Johnny Burgin på “California Blues”, den beste låta på hans nyeste album, et realt live-­album. For tre-fire år siden flyttet artisten som vi kjenner bedre som Rockin’ Johnny, fra Windy Chicago til Sunny California, for så å havne i utkanten av Portland, lenger nord på vestkysten. Men stilmessig er han fortsatt godt forankra i West Side Chicago­blues, i arven etter Magic Sam og co. 

Ikke så rart etter nærmere 30 år i Chi-Town. Som ung mann flyttet han fra Mississippi til Chicago for å studere. Men snart ble lesesaler byttet ut med bluesklubber, og det skulle ikke ta lang tid før han var han en del av den indre kretsen i byens bluesmiljø. Han ble en hyppig benyttet studiomusiker særlig på Delmark Records, og i 1997 kom hans første album i eget navn på den legendariske labelen. Det skulle bli to til for Delmark, samt en drøy håndfull på andre selskap. 

Nå er han altså tilbake på Delmark Records, som etter utrolige 60 år under Bob Koesters ledelse har fått nye eiere. Liveinnspillingen er gjort i California, og den aldri hvilende norske Kid Andersen har en finger med i spillet med miksing, samt at han spiller både gitar og piano. 

Dette er ikke en liveinnspilling der artisten gjør sine mest kjente låter. De 14 låtene, ti egenskrevne, er stort sett nye låter. Burgin er en ikke ueffen låtsnekker, kan sitt gitarhåndverk og er en habil vokalist. 

Det hele starter med “You Got To Make A Change”, en uptempo låt med Aki Kumar på munnspill, før det taes helt ned i “Can’t Make The Blues”, et av høydepunktene, som ender opp i velproporsjonert gitarøs og stilige overganger. Instrumentalen “The Leading Brand” har den lille twisten som gjør at du kjenner igjen den særpregede gitaren til Earl Hooker, uten at det er en planking av originalen. 

På Robert Lockwoods “Got To Find Me A Woman” deler Burgin og Rae Gordon på det vokale, og Nancy Wright bidrar med utsøkt saxofon. Damene, begge prisbelønnede artister fra vestkysten, bidrar på bolken som kommer nå. Mens den første bolken med bare bandet er Chicago med hint av Magic Sam, Otis Rush og Buddy Guy, har denne bolken mer et anstrøk av West Coast. Saxofonen og den rå, store stemmen til Rae Wilson, gjør konserten mer variert.

Selv om Aki Kumar er en flott munnspiller, får blåsingen en annen, om ikke dimensjon, og karakter, når Charlie Musselwhite mot slutten entrer scenen med Mississippi-harpa si. Musselwhite har en mer down home feeling når han blåser. Samspillet med den 75-årige munnspilleren topper seg på “California Blues”, som starter som en Deltablues, før Burgin og venner rocker den opp. 

Alt i alt er denne skiva en “showcase” for Johnny Burgin, og først og fremst hans gitarspill. Grunnen til at terningen ikke vipper over på en femmer er at det mangler noe på særpreg. Den lille prikken over i’en som gjør at skiva skiller seg fra den store mengden av kompetente bluesutgivelser.