Gary Moore som bluesbasert rockegitarist i forlengelsen av alt Jimi Hendrix stod for, og i forlengelsen av den opprinnelige britiske bluesboomen på slutten av 60-tallet, er historie som det er all grunn til å aldri stede til hvile. Du skjønner hva jeg mener når du føler og hører autoriteten og gnisten i gitarspillet hans på dette live­opptaket gjort i London bare 14 måneder før hans altfor tidlige bortgang bare 58 år gammel.

Selv om Gary Moore hadde et lengre gjestespill sammen med Phil Lynott i Thin Lizzy, og på egenhånd også utforsket hard og tung rock, så kom han alltid tilbake til bluesen som var hans utgangspunkt. Og han sparket energi som om morgendagen aldri gjaldt til det siste. 

Det er en herlig energi i disse lydopptakene fra Islington Academy i London som i tidslinjen fant sted for nokså nøyaktig 10 år siden. Dette er en live-gitarist og bluesbasert rockegitarist i fullt frislipp, og etter min mening langt mer overbevisende live inn mot sin blues enn han var på studioalbumet «Blues For Greeny», som hyllet legenden Peter Green i et kappløp med Whitesnakes Bernie Marsden. For ikke å snakke om den litt klamme med suksessen «Still Got The Blues», albumet han ga ut i 1990. Hans største salgsmessige suksess innen blues med god margin, men kvalitetsmessig er det du får servert her langt mer å foretrekke. Igjen – med god margin! 

Et gnistrende livealbum som demonstrerer hvor Gary Moore var best. På scenen, og helt i bluesens vold! Med låter «lainet opp» i rekkefølge fra «Oh, pretty woman» til «Bad for you baby», «Down the line», «Since I met you baby”, “Have you heard” og dundrende inn i en Jimi Hendrix-muskuløs utgave av Peter Green med «All your love» er dette et album jeg tror mange får et sterkere forhold til enn mange av legendens utgivelser. Fem av låtene er hentet fra nevnte «Still Got The Blues», og to fra oppfølgeren «After Hours». Men utgavene han gjør her fra scenen sparker på en måte som studio-innspillingene aldri gjorde. 

At han var nærmere bluesen på slutten av karrieren enn i deler av den der han var opptatt av å fylle en rolle som et rockeikon er det ingen tvil om, og derfor er dette konsertopptaket også så bra å få gitt ut. Et killer album med denne legenden som man etter min mening må ha i samlingen.

Gary Moore følte seg veldig hjemme i elektrisk blues, og fire av låtene her er fra hans aller siste studioalbum «Bad For You Baby» fra 2008. Låta «Have you heard» har også sneket seg med fra 2007-albumet «Close As You Get». Bare avslutningen med hans følsomme rockeballade-klassiker «Parisienne walkways» kommer en annen epoke av hans karriere enn der han satte bluesen først. Gary Moore kunne virkelig vrenge på rockegitaren, men var først og fremst en bluesmann. Disse fantastiske live­opptakene levner ingen tvil!