Vi skal femti år eller så tilbake i tid, til tiden der den unge Aretha utmerket seg som en solist med en helt spesiell gave i koret til sin predikantfar, C.L. Franklin. Den første delen av denne utgivelsen er da også spilt inn live i New Bethel Baptist Church i Chicago, gitt ut under tittelen "Songs Of Faith". Aretha er 14 år gammel - og disse ni gospellåtene er ren og uforfalsket magi. Så går det fire år til neste gang, atten år gammel blir Aretha signert til Columbia, som åpenbart ikke riktig visste hva de skulle gjøre med henne. Historien er fortalt mange ganger, der en stadig mer frustrert Aretha Franklin ble forsøkt klemt inn i rollen som en ufarlig jazzcrooner, og mye av dette materialet er nok ting hun ikke er spesielt stolt over i dag. Columbia forsøkte seg med tre album der hun gjør alt fra datidens slagere til jazzstandarder under jernhard styring av selskapets musikalske sjef, Mitch Miller. Miller avskydde rock'n'roll og alt som hørte til, og vi føler med den unge sangerinnen der hun sliter seg gjennom låter som "Over The Rainbow", "Love Is The Only Thing", "All Night Long" og "It Ain't Necessarily So" og man unnslår seg ikke engang for å spa frem Bing Crosbys "I Surrender Dear" fra 1931, alt lagt i et sukkersøtt ballroom-komp. Hun lurer seg til å dra på innimellom der vi får glimt av kommende storhet, men i det store og det hele er dette Millers forsøk på å forme en farget Doris Day eller Connie Francis, selv om Columbiautgivelsene aldri helt klarer å drukne den praktfulle stemmen hennes fullstendig. Utgivelser som dette fasinerer, særlig når vi i etterpåklokskapens lys kan vurdere den opp mot det vi vet kommer. I 1967 kunne hun omsider skrive kontrakt med Atlantic. Jerry Wexler sendte henne til Muscle Shoals for å spille inn "I Never Loved A Man (The Way I Loved You)". "Respect" ble den første topplasseringen hennes, og resten er i grunnen historie.