Alf Bretteville har bare glimtvis vist seg frem som den artisten og låtskriveren han er i norsk roots-rock og americana-verden. Første gang Bretteville åpenbarte seg var i 1996. Den gangen fremstod det som et band og låt så tøft som hvem som helst. Så gikk det 15 år før oppfølgeren. Fortsatt som Bretteville, men fremstod nå mer som soloartisten Alf Bretteville, selv om både Knut Hem (Øystein Sunde++) og Bjørn Holm (Respatexans/Knut Reiersrud) fortsatt hang med litt i studioet. Men med fasiten i hånd så var en retning mer mot pop ikke noe bra for Alf Brette­ville-Jensen. Det eneste som virkelig var bra var at singer/songwriter Johanna Demker, selv med fire fine soloalbum på samvittigheten, kom inn på albumets siste spor i en duett med Alf på låta «Anymore». Det har nå ført til noe mer, og kan vi si det slik: Både får Johanna Demker mer forløsning og kraft for sitt singer/songwriter-talent, og Alf Bretteville finner tilbake til den låtskriveren og det americana-talentet han var med sitt debutalbum fra 1996.

For Trudy & Dave er nettopp Johanna Demker og Alf Brette­ville-Jensen som kommer ut med et americana, rootsrock og singer songwriter-album som banker støvet av cowboyhatten i en musikalsk tradisjon de deler med karer som Bjørn Kulseth og den tidlige karrieren til Henning Kvitnes. Litt slik det kan svinge mellom det lovløse, ulendte, ­barske og rockete i jordnær singer/songwriter-rock slik amerikanske navn som både Wilco og Johnny Dowd har utmerket seg. Nå handler det om Trudy & Dave. Endelig ny norsk rootsrock vi kan være bekjent av.

Det første som slår en når man lytter til ni tilsendte lydfiler (vi mangler låta «Call home», som er en av to låter de har skrevet sammen, til denne vurderingen), er hvor bra stemmene står sammen for Johanna Demker og Alf Bretteville, eller Trudy & Dave, som vi får kalle dem heretter i denne anmeldelsen. Veldig naturlig, og med den følelsesmessige nære kontakten du nok har elsket Buddy & Julie Miller for i sin kritikerroste amerikanske duo. Forskjellen er bare at når de rocker så rocker de betydelig hardere enn Buddy & Julie. Som på låter som «Walk on water» (med Bjørn Berges heftige slidegitar i kompet) og sparkende «1000 guns».

Gitarene til to fremragende gitarister, blant de mest spennende vi har i dag, fronter nerven og den musikalske geriljaen som ligger bak Trudy og Dave. Magnus Berg, som mange mener er noe av det mest spennende og nyskapende innen norsk blues, og Olav Torgeir Kopsland, som imponerte stort i bandet til Claudia Scott på hennes seneste album. Legg til en stilsikker rytmeseksjon fra Bo Dundic Berg (trommer) og Tomas Pettersen (bass), det faste bandet til Magnus Berg, så har du et americana-band det lukter svidd av. I studio i Vestfossen (My Town studio) har tekniker og fast trommeslager for blant andre Tove Bøygard også lagt på litt perkusjon. Det mer følsomme arbeidet som trommeslager som han er en mester på. Det føles organisk og varmt i lydbildet, og albumet sparker slik det er lenge siden et norsk americana og roots-rock album i singer/ songwriter-ånden har gjort.

Jeg har bare «Force of nature», ei låt som rocker som Claudia Scott på sitt beste, å dømme etter på det de skriver sammen, siden jeg manglet «Call home». Men håpet er at de fortsetter å skrive mer sammen enn de har gjort her. Det tror jeg bare vil løfte dem som duo og partnere. For dette er så bra at jeg regner det som sikkert at det kommer mer fra Trudy & Dave. Og fra urkraften de får frem i denne åpningslåten så deler de sterke tekster nesten annenhver låt utover. Sterke følelser og et budskap som vil treffe mange fra Trudy med «Stronger» og «Loving breeze». Og en treffende amerikansk ironi fra Dave med nevnte «1000 guns» og ærlig om å ikke være så sikker på seg selv på «Space». Albumets sterkeste countrylåt «Can’t get high» har Dave skrevet sammen med en ikke ukjent Jace Everett (kjent for blant annet kanon-hiten «Bad things»). 

Albumet avsluttes med den eneste coverlåta, John Hiatts «Wood chipper». Strålende valg. Strålende punktum på et herlig album. Trudy & Dave. Ja, jeg tror de kan komme til å rocke den støvete cowboyhatten enhver norsk musikkelsker som har vokst opp med klubber som Cruise Cafe og eimen fra Down On The Farm nede fra Halden på 80- og 90-tallet har hengende. Få dem frem igjen, få Johanna Demker og Alf Bretteville alias Trudy & Dave til å endelig løse ut sitt potensiale. Jeg kjenner eimen av svidd norsk americana, og jeg vet at jeg ikke kommer til å være alene om å elske den. De har fulgt samme kurve disse to, begge har ventet 8-9 år på denne muligheten, og det gleder et rufsete hjerte som alltid har elsket norsk rootsrock og americana at alt faller så til de grader på plass med «Out Of Our Minds». 

Sett opp musikkanlegget skikkelig nå. Her skal det flyttes på en masse luft når dette smellet når ut til folket!