James Whiting (1949- ) alias Sugar Blue er trolig mest kjent for to ting: At han spiller på Rolling Stones' klassiker "Miss You", og at han spiller fryktelig fort på munnspill, spesielt i det øvre registret. På den ene siden har Sugar Blue vært så innovativ og særegen at han nærmest har dannet en egen "skole" for modernistiske bluesmunnspillere, der særlig John Popper i rockebandet Blues Traveller er den mest kjente. På den andre siden har Sugar hatt et mer frynsete rykte hos tradisjonalister siden han ofte spiller veldig mye, og gjerne med en litt for avslappet holdning til motsetningen mellom moll-akkorder og dur-skalaer. 

Diskusjoner rundt hvorvidt hans bidrag på plater med blueslegender som Willie Dixon, Louisiana Red og Brownie McGhee er geniale eller tvilsomme, kan ofte bli lange og heftige. Selv inntar jeg vel mer en mellomposisjon, og foretrekker helst Sugar Blue i soloformatet. 

Hvordan er så den nye skiva Colors, da? Ganske fin, vil jeg si. Den melodiske og akustiske siden ved Sugar Blues' spill synes jeg er en virkelig styrke. Likeså drar de tidvis sarkastiske tekstene med politiske undertoner opp. At plata i tillegg stort sett består av originaler og omfatter medmusikanter som Rico McFarland, Johnny B. Gayden og Washboard Chaz (en helt!), løfter også det hele betraktelig. Sjekk ut låter som "Bass Revees", "We Will Be Allright", smarte "Good Old Days" (som er alt annet enn nostalgisk), "Man Like Me" og "Bonnie & Clyde". Det jeg liker minst på plata er de lengre bluesfunk-låtene, der soloene ofte blir vel lange, harde og monotone på en litt lite dynamisk måte. Noen elsker dere. Andre er mer lunkne. Døm selv.