Et stort band. Et levende band. Mr Martin & His Big Horns har spilt seg varme på bluesklubber, spesielt på hjemmebane i Østfold, men også i Oslo-området, de siste årene. De har imponert mange med et fyldig og levende sound på debutalbumet «No Time To Slow Down» for litt over to år siden. Den gangen produsert og mikset av Søren Bøjgaard som har jobbet med blant annet Thorbjørn Risager. På mange måter møtes Mr Martin & His Big Horns med toget fra Danmark med at dette er hardtarbeidende blues med masse lidenskap og musikalsk kraft og råskap. Båret frem av gitar, orgel og fire blåsere. Men gjengen fra Moss og Fredrikstad går lenger tilbake til old school blues og endog jazz-tradisjoner fra 30/40- og 50-tallet enn det Thorbjørn Risager gjør. Får litt en sånn glad og levende «The Commitements»-følelse av denne gjengen på grunn deres spilleglede.

Opptakene av albumet ble sluttført på halen av 2019, og albumet presentert for første gang i sin helhet på romjulskonsert i fjor. Crow studio i Moss har huset dette store bandet, der den velrenommerte rockegitarist Tore Elgarøy, kjent fra et spektakulært live-album med den underkjente amerikanske artisten Lee Clayton på slutten av 80-tallet og en karriere med Anne Grete Preus’ band Can Can, har stukket innom. Han har også vært med på å skrive et av albumets klart beste kutt med «Beaten and haunted». Et rent rocke-nummer! Stukket innom har også Richard Gjems, kjent med Steinar Albrigtsen, Dr Bekken, JB & The Delta Jukes og til og med Dumdum Boys, som har lagt på munnspillet sitt på tre av låtene.

At albumet spriker i sjanger og stil er ikke til å diskutere, men det henger likevel i hop med den underholdningen og gode spillegleden som kommer frem på albumet. Fra en Sam & Dave-inspirert Blues Brothers-følelse med souldrevet blues til fet Chicago-blues med klubb­atmosfære, tittel­sporets kompromissløse rockefot, og noe som nærmest må beskrives som en Leon Redbone-inspirert vaudeville-blues med «My home» og senere på albumet, «Shoe shine Willie». Sistnevnte gikk dessverre bort i fjor, og det er morsomt at de plukker opp hans sære og morsomme 40/50-talls vibb til en viss grad. 

Videre på et variert album legger de også frem blues som er klart over snittet. Den groovy bluesfølelsen som limer seg fast i hodet med «Abe Landon» er et eksempel, en buktende singer/songwriter-perle med nydelig blåserarrangement. Enkelt, men utrolig virkningsfullt. Og rockefoten som de slipper til innimellom bare løfter bandet, som med Savoy Brown-nerven de bringer inn på «Creeping crawlies». 

Et sprikende album, men et album med mye spille­glede og fete arrangementer med alle blåserne som er med. Og egenskrevet materiale som bandet og opphavsmenn kan være stolte av. Jeg er helt sikker på at mange vil like dette albumet for dets underholdningsverdi og sin ujålete og ekte bluesfølelse. Med et mektig sound og følelsen som avslører at karene har vært på en scene mange ganger i sitt liv. Vel verdt å sjekke ut!