Et seksmanns-band fra baskerland rundt Bilbao i Spania som gikk av med seieren i European Blues Challenge i den femte utgaven det året Jan Tore Lauritsen og hans Buckshot Hunters var med og fikk en fin tredjeplass. Med et stort hjerte for den amerikanske rockinfiserte r&b og blues/soul-tradisjonen spiller dette seksmannsbandet med stor lyd og svulstige frierier i retning band som Southside Johnny & The Asbury Jukes, og spesielt J Geils Band slik de låt i sin «Blues Brothers»-periode midt på 70-tallet. Det er to brødre i dette bandet slik bandnavnet Travellin’ Brothers hinter til, men make-no-mistakes, dette er et fullblods band som fungerer som en familie og er ikke noe band ledet av de nevnte brødrene, slik man kan bli forledet til å tro. Spilt inn i Nashville, Tennessee i slutten av november i fjor er «13th Avenue South» et variert feelgood-album uten de store toppene, men der nivået er jevnt høyt og levende og inviterende fra start til slutt. For å få amerikansk trøkk på vokalen er Earl Thomas og Alex Schultz, som vi begge kjenner veldig godt i Norge etter mange prosjekter og turneer her, hentet inn på fire av låtene. Men Jon Careaga gjør ikke skam på seg på resten av albumet som Travellin’ Brothers frontmann og vokalist. Gospeltoget går slik Mighty Sam McClain ville satt pris på det på «The power of your love», J Geils Band-følelsen i miksen av fullblods rock og tung r&b svetter gjennom på «The spur», litt Allman Brothers Band-detaljer gjør seg godt i gitarspillet på «Loving place», alle liker vi old-school følelsen av jumpblues på jazzklubbene slik Little Charlie & The Nighcats hadde det for vane med «As good as it gets», Southside Johnny-følelsen fra Stone Pony-klubben i New Jersey lever med «Peggy Sue got divorced», Dr John-miksen av New Orleans soul og funk og singer/songwriter-magi sitter med «Oh my river», og Blues Brothers-stemningen sitter fint med «A better day ay». Det er et vell av fine øyeblikk på dette albumet, og det blir aldri kjedelig når det fremføres så levende som en konsert i studio. Ikke veldig originalt noe av det, men plata fenger og lever. Den får deg i en god stemning, som vi alle kan trenge tidlig en lørdag kveld. 50/60/70-talls festblues der rocken aldri får overtaket. En seier for bluesen fra Baskerland i Spania!