Produsert av ingen ringere enn David Z, mest kjent for sitt arbeid med Prince, men også viktig for Billy Idol, Buddy Guy og svenske Neneh Cherry foruten nyere artister som Kenny Wayne Shepherd, Gov’t Mule og Jonny Lang, er dette solodebuten fra en gitarist som i syv år beviste sine kvaliteter i en helt annen og britisk og melodisk rockesjanger. Han var gitarist og sanger for Alan Parsons Project. Bortsett fra noen av de klare melodiske linjene i gitarspillet, som kan minne om Snowy White til tider, så er det imidlertid ingenting her som minner om Alan Parsons majestetiske og Pink Floyd-inspirerte malende musikk. Sjangermessig er dette nemlig tung elektrisk bluesrock med sørstatsrockens og jamband-rockens vesen og følelse. Ikke så rart kanskje at noen av gjestene på denne plata heter Mike Zito, Debbie Davies og Walter Trout når du hører musikken som leveres. Og med legenden Mike Finnigan på orgel, kjent fra det mest legendariske albumet til Jimi Hendrix på 60-tallet, et av Buddy Guys aller beste album på 90-tallet, og sammen med både Bonnie Raitt og Eric Burdon i nyere tid. Musikken på albumet «Dream Train» er skrevet i all hovedsak av Alastair Greene selv, med unntak av låta «Nome Zayne» som er en låt skrevet av ZZ Top-gitarist og frontfigur Billy Gibbons og aldri utgitt før. Med tungt nesten Black Sabbath-doomy riff er det en grunn for det. Bra låt men ingen høydare. En berg og dal-bane av en debutplate er dette, som dessverre ikke kan få noen anbefalinger selv om det ikke er en dårlig opplevelse. Det mangler fremdrift, originalitet og nerve for meg, og er en delvis uinteressant reise. Spesielt der den tunge sørstats-rockete bluesrocken får dominere på mye av albumet. Det har blitt gjort så mye mer interessant og fullt av nerve fra artister som Stevie Ray Vaughan, Tinsley Ellis og Mike Zito, for å nevne noen av fadderne. Men noen glimt inn i hva Alastair Greene er i stand til får man med den akustiske og fine følelsen ala Robben Ford når luften slippes til på «Song for Rufus» samt Curtis Mayfield-inspirerte «Iowa». Begge instrumentaler. Og når han slipper seg løs i en enkel, men velfungerende shuffle på «DareDevil», eller en Johnny Winter-inspirert gitarøsende instrumental på «Grateful swagger», så kjenner du på vibbene at det er litt temperatur og god følelse. Men å kalle Alastair Greene for et av de største talentene innen bluesrock, slik Blues Music Magazine gjør, er å kaste blår i øynene på folk. It’s a long way to Tipperary, it’s a long way to go…