Etter bluesrock-oppvisningen til King King nylig kommer dette albumet med Ulrich Ellison and Tribe fra Texas inn som et amerikansk tilsvar til den bluesy classic rock-foten vi fikk fra nord i England med King King. Europeisk navn og røtter som vi ser, men har arbeidet seg hardt frem fra sin base i Austin, Texas der han har vunnet priser under Austin Music Award siden 2015 som «Beste gitarist» og «Beste blues/soul/funk act». Med King Kings utgangspunkt i britisk bluesfarget classic rock i band som Free og Spooky Tooth så er Ulrich Ellison and Tribe en tanke mer direkte på classic rock både i et europeisk og amerikansk format og melodiøs hard rock/metal. Hele veien med en viss tung bluestilnærming som en ung Joe Bonamassa/Joe Satriani. Med røtter i band som Led Zeppelin, Joe Bonamassa, Arc Angels (ja, de var fra Austin om noen husker dem for snart 30 år siden), Def Leppard, Van Halen, Soundgarden og ZZ Top, for å nevne noen, er «American Stars and Stripes» en meget fornøyelig og sterk plate for alle som elsker classic rock som begrep for den tunge rocken på 70-tallet. Låter som «Running on empty» og «Between heaven and hell» kunne vært rappet rett fra det glimrende siste albumet til King King, og «Rain» er en pop/rock-ballade som Gary Moore utmerket kunne gjort, så det er definitivt engelske røtter på albumet også. Det er mye som forteller meg at denne Ulrich Ellison er verdt å stoppe opp ved og finne ut av. Den dype teksten og empatien han går ut av albumet med til slutt med den spirituelle balladen «Land of the free» for eksempel, den uforbeholdne hyllesten til sitt hjemland (USA nå) i «America» som en David Lee Roth og Van Halen med en liten Hendrix-inspirert intro av den amerikanske nasjonalsangen, eller den klassiske bluesfyrige hardrock-foten á la ZZ Top midt på 70-tallet med «I’m down», og en overraskende zydeco-groove som er helt fantastisk på «Tearing down the wall». En overraskende bra artist som kommer ut med et sterkt rockbasert bluesalbum, en kombinasjon som ofte går feil vei i klisjeer og over altfor opptråkket grunn. Men i likhet med King King har Ulrich Ellison en kjemi og en nerve i låtene og fremførelsen av dem som er noe ganske unikt. Så om du er den minste rock-fan, dette er din blues!