Omslaget har en guffen elektrisk stol som kommentar til albumtittelen, og slik er det nå at i Guds eget land blir denne stolen brukt. Jeg tror The Black Keys vil ha den bort. Denne plata er en hymne til livet, en rock’n’roll-plate stinn av hooks og riff og drivende rytmer. Det er første plate med duoen Patrick Carney og Dan Auerbach siden 2014 og det dronende psykedeliske verket Turn Blue. Det er en stund siden de reiste opp og ned østkysten i pickup-trucken og spilte Junior Kimbrough- og R.L. Burnside-låter for førti hipstere. Men det tette komboet deres er aldri langt unna hill country-røttene, de er bare litt mer poppete. Det gjør ikke noe. Jeg er bekvem med at «Tell Me Lies» høres ut som et ekko av «Little Lies» og California-utgaven av Fleetwood Mac og ikke minst at «Lo/Hi» høres ut som T-Rex-boogie på sitt mest inspirerte. 

Men det er altså The Black Keys som har laget all musikken, ti låter som varer fra 2:26 til 3:56. Dette er en herlig jukeboks. En av årets plater.