Robert Johnson solgte sjela si til djevelen, sier legenden. Hva den sardinske gitaristen Francesco Piu har lagt i potten vites ikke, men han har i alle fall begitt seg ut på vågestykket å gi ut et album med kun Robert Johnson-­covere. Noe veldig mange har gjort før ham – så mange faktisk, at det etter hvert skal ufattelig mye til å tilføre disse låtene noe nytt eller interessant.

Italieneren, som siden plate­debuten i 2007, har gitt ut sju album. Han har hele tiden vært en veldig spennende artist, likevel må det vel innrømmes at denne Robert Johnson-samlingen er og blir en gedigen overraskelse. I positiv forstand. 

Hvordan tilfører man de nesten utspilte låtene til Robert Johnson noe nytt? Vel, er man en musikant med Francesco Pius potensiale, fantasi og musikalske forståelse, så flytter man med seg musikken ut av Mississippi-deltaet og til områdene rundt Middelhavet, til Vest-Afrika og til og med til India. Og man bruker instrumenter som hører til i disse nevne områdene til å framføre de gamle låtene. ‘Come On In My Kitchen’, spilt på bl.a. oud og djembe eller ‘Me and the Devil’ på bl.a. bouzouki, darbuka (arabisk tromme) og pipoulu (sardinsk rørfløyte). Den lokale ‘trippelklarinetten’ fra Sardinia, launeddas, blir brukt og riqq, et annet arabisk instrument (en slags tamburin), er også i bruk. Alt i alt er det knapt grenser for hvilke instrumenter Francesco Piu og hans eminente venner har tatt i bruk på ‘Crossing’. ‘They’re Red Hot’, f.eks., er blitt et heidundrende fyrverkeri av det karibiske slaget. 

Det er mange år siden jeg har blitt så bergtatt av et album med Robert Johnson-­covere, og jeg håper inderlig at noen av våre norske lesere kan få øynene opp for den sardinske strengetrollmannen Piu.