Jeg må med skam melde at Bruce Katz (f.1952) har gått meg hus forbi tidligere. Selv om han har en mildt sagt interessant karriere bak seg så langt, har jeg ikke lagt spesielt merke til ham i noen setting. Nå som jeg har blitt oppmerksom på hans nye soloplate, med det talende navnet Solo Ride, grenser denne unnlatelsessynden til det svært pinlige. Dette er nemlig flotte saker.

Katz har gjennom årene spilt med folk som Barrence Whitfield, Delbert McClinton, Duke Robillard, Ronnie Earl, David ‘Fathead’ Newman, Debbie Davis og Gregg Allman, i tillegg til å turnere og gi ut musikk med sitt eget Bruce Katz Band. På toppen av det hele har Katz vært assosiert professor i musikk på Berklee College, et av de mest prestisjetunge musikkstudiene i USA.

Solo Ride er ei solo piano-plate der Katz dykker dypt i ymse pianobluestradisjoner. Vi får boogie woogie-låter som ‘Down At The Barrelhouse’, New Orleans piano som i ‘Crescent Crawl’, Otis Spann-blues som i ‘It Hurts Me Too’ og dempet stride-piano som i ‘Red Sneakers’ og ‘Easy Living’. Elementer av fri improvisasjon og avant garde-jazz dukker også opp, kanskje først og fremst i ‘Praise House’, men også her og der i andre låter. Det er et stort stilmangfold her, men solo piano-formatet åpner for sånt, i og med at klangen fra det ene instrumentet binder alt sammen i en helhet. 

På mange måter er dette ei virkelig imponerende plate, det er stor variasjon, det svinger til tider infernalsk, og materialet er med ett unntak egenkomponert. Dersom jeg skal komme med en innvending, må det være at Jerry Lee-glissandoer var morsomme i ti minutter i 1954, og kanskje som en effekt på konsert en ytterst sjelden gang. På ei plate blir det for dumt, og særlig når man ellers er så virtuos som Bruce Katz viser seg å være her. Dette er imidlertid min egen sære holdning, og jeg nøler ikke med å anbefale denne plata. 

Skulle jeg noensinne dumpe borti Katz på en eller annen festival, skal jeg personlig overlevere komplimenter.