Dette er en fantastisk fin plate for alle som liker velskrevet americana á la Wilco eller flotte Tish Hinojosa, singer/songwriter med Gram Parsons eller Rosanne Cash, eller rett frem gitardrevet rock’n roll á la Tom Petty/Mike Campbell. Det oser av Amerika slik røttene til Claudia Scott alltid har gjort, men denne gangen treffer hver eneste låt hjertet på en måte du nok ikke har følt like sterkt fra hennes hånd før. Grunnen kan være at hun midt i prosessen med sitt åttende album mistet sin mor, den siste av hennes foreldre, eller at hun for første gang sto alene som produsent.

«Restless Souls» er en plate du aldri går lei. En veldig fin plate å ha med seg på reise, på lange bilturer, der variasjonene, harmoniene og dynamikken mellom det rockete og det myke og følsomme gir mange gode opplevelser. Rockete som Tom Petty åpner hun med tittelsporet, fortsetter med Heartbreakrs-magien på «On and on», og ender Petty-­trilogien med den svært så desperate og syrete «Communication breakdown», som enkelt hadde buksert seg inn på mange store artisters plateutgivelser på 70-tallet. Like tøft gitarspill her som på hvilken som helst plate med Dumdum Boys.

Det mer erkeamerikanske innen country og singer/songwriter-kulturen, som nok treffer Gram Parsons, Emmylou Harris og Rosanne Cash-publikummet hjemme, treffer deg med låter som «Long ago», «When love’s on your side», og den sorgfulle, men også oppløftende i all sin sorg, som på «The ferryman». 

Hennes hyllest til sin mor har hun kalt «Ophelia», og er sammen med «Could you love me again» og «This old house» de ypperste låtene på et knallsterkt album. Førstnevnte med en fin psykedelisk Byrds/Gene Clark-følelse, spesielt i gitarene, mens «Could you love me again» nok er Claudias kanskje flotteste låt noensinne. Med en kompleks og ambisiøs americana/ballade-form der innslaget av strykere spilt opp mot hennes frodige band og hennes eget mandolinspill gjør den til en kandidat til årets låt. 

«This old house» har et mye mer klassisk og enkelt riff som sammen med trommearbeidet til Olaf Olsen og gitarene til Claudia og Olav Torgeir Kopsland løfter deg opp i en himmelsk følelse som best kan beskrives som når surfere finner DEN bølgen å ri på. Og steel­gitarsoloen etter noe over to minutter er verdt prisen for dette albumet alene.

At albumet slutter med «I’ll be fine» kan jeg heller ikke få fullrost nok. Der tar Claudia og bandet det hele ned til en stemning som oser av Gene Clark rundt «No Other»-albumet i 1974. Lurer du på hva less-is-more-prinsippet er for noe, og hvor mye bedre en låt som ikke er overlesset er, så skal du sette denne på repeat. Den vil gjøre deg godt med sin balsam-effekt.

Det tok noen år, men nå er Claudia Scott der! En kvinnelig Tom Petty, slik som hun ville det. En moderne singer/songwriter og americana-artist også, når hun vil det. Med dette albumet har hun tatt et høvdingsete der oppe med Jonas Fjeld og Åge Aleksandersen i norsk musikk!