Bluesrocker og sønn av Chicago-legenden Luther Allison er tilbake med nytt album, og jeg kjenner på forhånd at jeg ikke har så store forventninger. Ikke fordi Bernard liksom sin far ikke er en glimrende bluesgitarist og formidler av en rockete blues som vi nordmenn alltid har likt, men fordi Bernard har gjennom det meste av karrieren vist seg som en middelmådig låtskriver uten sans for de flotte hooks som faren ofte leverte. Som regel blander han også alltid inn en funky partyfaktor i musikken som jeg ikke liker. Produsert av veteranen Jim Gaines er det ingenting å si på lydproduksjonen, og det er faktisk en god del mer substans i dette albumet enn mange av albumene hans jeg har hørt før. En dypere, mer laidback, blå og trist følelse av ekte smerte, tap og tanker om livet. Han har dedikert albumet til sin «søster» Rose Marie Dotson, sin «bror» Frank Calvin og legenden Lonnie Brooks. Alle med en R.I.P. hilsen som kan forklare den litt mer nedpå-seriøsiteten jeg føler så sterkt på dette albumet. Dette er ikke et album for festen, smilet og latteren som Bernard Allison tidligere har delt ut i øst og vest. Det handler om mer alvor, og det kler Luther Allisons sønn så definitivt! Den positive opplevelsen sitter i ryggen på hele albumet gjennom låter som «Same ole feeling», «Backdoor man», den uventede jazzete Brook Benton-klassikeren «Kiddio» og den tungt rockete «Leave your ego». Et par av farens sanger er som alltid med. Helt på slutten får du "Castle", og du skjønner til tross for at dette er et av Bernard Allisons bedre album her hvor mye bedre faren var som låtskriver. Det er lenge siden jeg har anbefalt et Bernard Allison-­album, men dette albumet får en forsiktig tommel opp. Det vil gjøre seg i spilleren sent en sommerkveld når livets realiteter banker på døren før sengetid.