Knut Reiersrud på scenen på Røverstaden (arvtakeren etter Club7 og Sardine’s) i februar i år er en gladnyhet for alle som enten ikke fikk billett, bor for langt fra Oslo – eller glemte bort hele greia. Her er han, med fantastiske Bjørn Holm, David Wallumrød, Nikolai Hængsle og Andreas Bye i bandet – Jørgen Sandvik kommer inn på vokal på én låt mot slutten. Med unntak av Curtis Mayfields «When Seasons Change» og en megaversjon av Dr. Johns og Doc Pomus’ «I Can’t Stop» som avslutter det hele, er dette bygget opp av originalmateriale, fire skrevet sammen med Jeff Wasserman og en med ­Martin Hagfors. 
Og la det være sagt med en gang – musikalsk er dette i verdensklasse. I perioder svinger det også noe aldeles vanvittig, og de ansvarlige for opptaket, Frank Gjersdal og Anders Aasebøe, leverer den kanskje beste konsertlyden jeg kan huske å ha hørt noen gang. Alt, absolutt alt, er ivaretatt lydmessig og du får være med på alt som skjer fra musikernes side. Etter hvert får du også høre publikumsreaksjonene – avdempet riktignok, men de er der veloppdragent jublende. Og der er vi vel fremme med det ene ankepunktet jeg har – jo da, det svinger, låtutvalget er spennende (selv om jeg kan beherske meg for behandlingen som blir Doc Pomus/Dr. John til del) og produksjonen er fantastisk – men jeg blir sittende og savne litte grann spontanitet, litte grann ­pludring med publikum og Gud forby – kanskje én liten flerr? Det er rart med det, men i mine ører hadde det løftet opplevelsen av det som i utgangspunktet er en fantastisk flott plate. 
Pablo Picasso sa en gang: «Det tok meg førti år å lære å tegne som et barn.» Det er noe med det.