La det være sagt med en gang: Billy Branch er en meget velrennomert munnspillveteran innen Chicago-bluesen, og har mange utgivelser på samvittigheten. Således stiller jeg høye krav til alt han leverer på plate. Dette er nok et høykvalitetsprodukt fra Branch, men når ikke helt opp til toppen denne gangen. Mer om dette senere. 
De fleste lesere av Bluesnews kjenner sikkert til Branchs forhistorie. De mange historiene om hvordan han dukket opp fra intet som student i Chicago på 70-tallet, og fort fikk ord på seg for å være eneren blant unge afroamerikanske bluesmunnspillere av sin generasjon (som inkluderer blant annet Sugar Blue og Phil Wiggins). Hvordan den pur unge Branch slo munnspiller Little Mack Simmons i en konkurranse på The Green Bunny Lounge, er i dag en del av den rikholdige musikkmytologien i «Windy City». Senere ble Billy tatt under vingene av de (nå salige) mentorene Carey Bell, Junior Wells og James Cotton. Dertil har han også spilt med et utall av andre kjente artister; alt fra Willie Dixon og Johnny Winter til Taj Mahal. 
På Roots And Branches hyller Branch og The Sons Of Blues (Giles Corey, Marvin Little, Andrew Thomas og Sumito Arivoshi) munnspill-legenden Little Walter Jacobs (1930 – 1968). Ifølge presseskrivet forsøkte bandet ikke å slavisk etterape de 14 velkjente låtene de covrer, men å blande dem med impulser fra funk, rock og gospel. Lykkes de? Til dels, vil jeg si. Munnspillingen er eminent på alt fra instrumentalene «Roller Coaster» og «Juke» til standarder som «My Babe» og «Blues With A Feeling». Mest av alt hører man (ironisk nok) tydelig hvor influert Billy Branch er mer av Carey Bell enn Little Walter i både tonevalg, rytmikk og fraseringer. På de nevnte instrumentalene legger han riktig nok seg veldig tett opp til originalene (note for note), mens andre soli er mer kontemporære og tonerike. Smakfullt er det uansett hele veien. Likeså med vokalen. Bandet og arrangementene ellers synes jeg dessverre blir litt for sterilt, tilbakelent og tidvis likegyldig. Lydbildet er på uforløst vis mer preget av cocktail-jazz enn svett funk. Det blir verken fugl eller fisk, tradisjonelt eller moderne. Om dette er mer typisk for dagens Alligator-produksjoner enn denne utgivelsen spesielt, er jeg ærlig talt usikker på. 
Kort oppsummert: Førsteklasses håndverk tross en litt uklar gjennomføring av den kunstneriske visjonen. Vel verdt en lytt uansett!