Liker du Delbert McClinton, vil jeg tro du vil like Billy Price. For selv om Price mangler noe av de gjenkjennbare vokalfraser­ingene som Delbert innehar, er Price en fin “blue eyed” soulblues sanger. Avdøde Roy Buchanan, som i sin tid mottok vokaltjenester fra McClinton, brukte Billy Price som sanger i bandet sitt i en treårsperiode på syttitallet. Andre sangeren fra New Jersey har samarbeidet med er den franske gitaristen Fred Chapellier, gutta i The Nighthawks og ikke minst soulartisten Otis Clay. Men i senere tid har Price vist at han står solid på egne bein. På ”Dog Eat Dog” har han i likhet med “halve” blues-amerika tatt turen til San Jose. Jada, vi vet det alle. Det er der norske Kid Andersen har sitt Greaseland studio. Kid og Billy deler produsentjobben her, og Kid spiller gitar på alt. Men ikke nok med det. Multiinstrumentalisten fra Herre trakterer og orgel, piano, vibrafon, klokkespill, perkusjon, moog og syntetiske strykere. I tillegg er Kids venn Alex Pettersen bak trommene. 
Allerede fra første strofe, hører vi at dette er kvalitet tvers gjennom. “Working on Your Chain Gang” er tett og tøft arrangert med en blåserekke som sitter som et skudd. “Lose My Number” er en mer var sak, med Jim Pugh sitt orgel som svever over kveldsstille vann, mens Kid’s gitar lager små krusninger  og en lengselsfull sax understreker stemningen av kjærlighet som har tatt slutt. 
Tittellåta “Dog Eat Dog” er en låt Rick Estrin skrev og spilte inn tidligere i karrieren sin. Her har Price fått med seg mannen selv til å spille kromatisk munnspill, og med vokalhjelp fra Alabama Mike, blir det en ren innertier. Så kan en selvsagt si mye om å forsøke seg på Willie Dixon-skrevne og Otis Rush-innspilte “My Love Will Never Die”, en av bluesmusikkens fineste låter. Men Price gjør seg ikke bort vokalmessig, heller ikke Kid på gitar. Et stilig element er bruken av gammeldags Moog synthesizer. Litt som å høre noe årgangs Bobby “Blue” Bland.
Mitt favorittspor er “Walk Back In”, en sak som minner om noe salige Eddie Hinton kunne laget på en av de dagene han var i godt humør.
For min lytteropplevelse kunne tre låter i den funky leia vært byttet ut med mer reindyrka soulblues. Men selvfølgelig skjønner jeg dette med variasjon, og at det finnes en bråte med mennesker som ikke får musikken sin funky nok. Det jeg har litt mer problem med å forstå, er hva de to glattpolerte låtene på slutten har å gjøre på et ellers småtøft album. Her nærmer det seg voksen soulpop, slik vi hørte det på litt nyere Tamla Motown-innspillinger. 
Skulle en absolutt ha noe pent og behagelig mot slutten, hvorfor ikke mer velge southern soul-tilnærminga, slik de gjør på Impressions låta “Same Old Heartaches”. 
Men ikke la mine små kjepphester få deg til å la være å kjøpe et av de flotteste soulblues-albumene som er å oppdrive i år.