Blues In A Cop, ja du skjønner hvor disse gutta jobber til daglig, gjør du ikke? Bandet har eksistert siden midten av 90-tallet. De har holdt en stø kurs på klubber og mindre scener på festivaler som Notodden Blues Festival gjennom mange år, og har blitt et tyngre, hardere og 70-talls basert blues/rockband med en stolthet og energi det står respekt av. På dette nye albumet kjennes det umiddelbart at det er en fest å spille inn dette albumet. Et album som trenger halvlitere og fete basshøyttalere, skal du få full valuta av det. 
Musikalsk sender de deg tilbake til r&b-energien Dr. Feelgood oste av på 70-tallet, kombinert med tung bluesrock av engelsk valør fra kilder som Groundhogs anført av Tony McPhee eller Savoy Brown anført av Kim Simmonds, slik de låter i dag. Litt også som The Truth som på 80-tallet, som ble dannet i England på ruinene av Nine Below Zero, eller hardt rockende Free, om noen husker dem. Paul Rodgers var i sistnevnte før han formet Bad Company.
På sitt beste er Blues In A Cop anno 2019 råbra og underholdende med en rocke­energi som langt overgår låtskriver-kvalitetene. Åpningslåtene på begge sider av vinylutgaven (ja, for dette er en anmeldelse basert på vinylutgave) med «Veil of deception» og «I rest my case» kan vinne mangt et sjøslag om 70-talls bluesbasert rock er tingen for deg. Primal og herlig energisk nerve som gjør at jeg driter litt i om ikke alle låtene griper tak i deg. At det er mer uttrykket og nerven enn selve låtene. 
For det er bare morsomt å sitte inne med Blues In A Cop et par timer.