III – 3, really? Var det det beste dere klarte, gutter? Å dra en «Chicago» på denne måten? Spøk til side – det er bare å beklage at denne er blitt liggende litt, men det gir oss jo sjansen til å skryte desto mer uhemmet av våre svenske venner. Trioen fra Karlstad, der gitarist, frontfigur og mannen som skriver alt materialet, Claes Nilsson, har gjort stilige gitarriff til en kunstform. Ingen tilleggspoeng for å gjette at dette er tredje utgivelse fra Sveriges kanskje mest sympatiske bluesband. 
Gutta holder frem som de innledet på Everybody’s Gotta Go (2016). Lydbildet er (om mulig) enda tettere – og det ser heldigvis ikke ut til at årevis med spilling ute har slitt på verken energi, humør eller forholdet dem imellom. Chicago, Austin, Memphis og – Karlstad (?). Kanskje litt drøyt å holde Karlstad frem som en bluesmetropol, men NOE riktig må de ha gjort for å komme opp med dette bandet. 
Claes leverer et nytt overflødighetshorn av sinnsykt fete gitarriff – og forbløffende bra tekster. Fredrik Nilsson og Henrik Gillgren er – slik de har vært i årevis – et komp som kler ham godt, og fullt på høyde med ethvert «Double Trouble» eller «Destroyers» du måtte komme trekkende med. Dette er en juvel av en plate, der det ikke finnes dødpunkter, men hvis jeg absolutt må la meg peke på «I’m Gonna Move To The Outskirts Of Town» og «Somebody Call A Doctor» som to favoritter. Det vi har er Nordens ubestridt tøffeste bluesrocktrio, og den dagen de bestemmer seg for å være med på EBC ligger alle vi andre tynt an. 
Likevel mine herrer – hvis den neste plata heter «IV», da blir det bråk.