Noe av fordelen med å drive eget plateselskap er at du får spille munnspill på utgivelsene du satser på. Spøk til side, Chris Andersens debutplate kommer på Peter Nandes Straight Shooter, og Nandes munnspillbidrag er helt på sin plass. Fire og en halv av de ni sangene du får er originaler – den halve er instrumentalen «Hope» skrevet og spilt sammen med Olav Poulsen, som også bidrar med vokal på «Railroad song». 
Musikalsk er dette myk ­countryblues i skjæringspunktet mot folk, og jevnt over er Andersen godt i stand til å styre klar av genrens mange klisjéfallgruver – bare unntaksvis skjærer han over i traurigste «Steve Forbert Land», og han gaper kanskje vel høyt der han tar med en mindre enn oppsiktsvekkende tolkning av Charlie Pattons «Pony Blues». Da kommer han langt bedre fra Bob Dylans «Buckets Of Rain» i duett med Katrine Schmidt, et nytt navn for meg, må innrømmes, og en stemme jeg gjerne hører mer av. Chris Andersen gjør sine beste ting i de mer «up-tempo» tingene her – hans egne «Lily May» og «Treat You So Fine» er to gode eksempler. Som myk og følsom ender han dessverre fra tid til annen i skjæringspunktet til det enerverende. Det er mye flott her som burde videreutvikles, og når Chris ­Andersen har vært sin egen produsent på denne plata er det lett å fastslå at det ikke var en god idé. En flott låtskriver, flott gitarist og en særpreget stemme – alt han trenger er å bli styrt i riktig retning – og jeg håper Nande tar ansvar her. For medprodusent denne gangen, Jens Varmløse – også klaver, bass, xylofon, mandolin og munnspill, har dessverre ikke gjort jobben sin.