Jeg tror ikke jeg er alene om å ha gledet meg veldig til oppfølgeren fra The Magpie Salutes fantastiske «High Water» album. Veldig rettferdig belønnet med terningkast seks i disse spalter. Deres debut med klassisk rock’n roll, psykedelisk blues og sydende sørstats-americana smeltet mangt et lidenskapelig musikkinteressert hjerte på sin vei gjennom 2018, og bandet turnerte både i Europa og USA sammen med likesinnede band som Gov’t Mule.
Røttene til dette bandet kommer fra The Black Crowes. Rich Robinson var en av de to frontfigurene i det kritikerrosete rock’n roll-bandet siden slutten av 80-tallet. Reisen fra «High Water» til «High Water II” er veldig naturlig. Særlig siden noen av låtene ble bearbeidet og spilt inn likt med debuten. Men der debuten sendte inn for-patruljen så kommer hele kavaleriet ut på denne. Den låter hardere, høyere, fetere og mer kompromissløs enn debuten. Der jeg kunne selge inn debuten for min kjære kone så skjønner jeg at jeg kommer til å sitte igjen mer alene på denne. Den slår deg tungt i hode og mage. En real kraftpille kokt på alt det du finner i sørstatene av rock, blues, psykedelia og sørstats-gumbo man kan skrive sanger på.
Du kan tenke på Neil Young eller Graham Parker når du hører sanger som «In here». Og på det kraftfulle åpningssporet «Sooner or later» røper bandet at de tenkte på å ruse gjennom livet i høyeste hastighet. Og trekker inn Son House med «John the revelator» som inspirasjon til stemningen de kicker i høyeste gir. Stones-inspirerte «Gimme something» skrev de på Europa-turnéen før jul, en turné som tok dem til Rockefeller og Oslo også. Denne spilte de så inn i Wales i legendariske Monmouth, der også Queen har spilt inn «A night at the opera», Oasis har gjort «(What’s the story) Morning glory” og Coldplay har gjort «Parachutes». Alle ikoniske plateutgivelser.
Du hører på «Gimme something» at den er spilt inn mens den er fersk. At nerven ikke har rukket å bli behandlet og glattet ut. Det samme gjelder låtene «Leave it all behind» og «Life is a landslide». De er spilt inn i det samme studioet, og de syder slik størrelser som Lenny Kravitz har gjort på sitt beste. Dette albumet låter mer som et livealbum enn et studioalbum, men det har den samme klare låtskriver-magien som «High water» hadde i fjor. «High water II» er bare hardere, mer intens, mer av alt.
Balladen «Mother storm”, også den veldig Neil Youngsk med den americana-følelsen blant annet Jonas Fjelds kamerater fra Chatham County Line fra Raliegh i USA kunne dratt inn bakdøra en psykedelisk kveld. Country/americana-perlen «Lost boy» med Alison Krauss på sang og fiolin sender inn følelser jeg husker fra første gangen jeg hørte Eagles gjøre «Desperado». Med litt Wilco-darkness. Og på «Turn it around» bruker de inspirasjoner tekstmessig fra både Dylan og David Bowie til å gjøre en virvelvind av en låt med så mange følelser og elementer pakket inn at du virkelig trenger tid for å sortere greiene.
The Magpie Salute har greid det igjen. Et av de viktigste rockbaserte band av i dag, med røtter til 70-tallet så det gviner, er så lidenskapelige i sin gjerning at forhistorien med The Black Crowes bare er en blek skygge til sammenligning. 
Gå ingen steder denne høsten uten dette albumet!