Bluesnews

Du kunne kjenne eimen av at dette ville bli et godt sted å være allerede torsdagen, da vi overvar en av de bedre festivalåpninger vi har sett da næringsminister Torbjørn Røe Isaksen erklærte festivalen for åpnet midtveis i showet. Vi har hørt mye flaut fra toppolitikere i slike sammenhenger, men dette holdt vann og vel så det. Bluespower og snakk om arbeidermusikk fra en høyrepolitiker. Skulle man hørt!
Og om Torbjørn traff med ordene, som han har både utdannelse og posisjon for å kunne klare, så måtte man i skjul ta vekk noe vått i øyekroken når ungdommene fra Little Stevens Blues School og deretter Bosnia-bluesbandet MoRS Blues Band inntok scenen. Med alle sine feil, med all sin naivitet, sin spilleglede, uferdighet og sitt brennende hjerte for å spre musikk som ville berøre. De gjorde det, og heldigvis har Notodden et publikum som ikke lar slikt gå ubemerket hen. At NRKs programleder Leo Ajkic var beveget da han introduserte sine landsmenn fra et krigsherjet Bosnia bare bekrefter at bluesen fortsatt kan forandre folks liv på en god måte. Eller som Notodden Blues Festival hadde som slagord for noen år siden: «The best of people & blues». Og la det være sagt en gang for alle: Det er bare gode folk på Notodden! Når Tove Bøygard snakker til publikum som «goingane mine» så ligger det varme følelser bak. Alle føler seg hjemme her oppe, som det har gjort for undertegnede i sammenhengende 25 år!

Tor Einar Bekken mottar bluesprisen under åpningsshowet av festivalsjef Forsberg og Steven Van Zandt. (Foto: Arve Reistad).

En regnskyll av den gode gamle sorten måtte vi tåle inn fra venstre på lørdag. Ellers ble dette like svett, heftig og varmt som da Kim Wilson med et eksplosivt Fabulous Thunderbirds, med en nyslipt Kid Ramos i Sliperihallen i 1995, uttalte: «Man – this is just like being back home in Louisiana». Mens svetten rant i strie strømmer. Svette og blues hører sammen, men skal vi være ærlige så fikk vi nok mest av det første. At Dr Bekken fikk bluesprisen tror jeg nok gledet alle som har vært med på bluesfestivalen i sin opprinnelige form før årtusenskiftet. Det er blues det! Og når alle kreftene hadde forlatt undertegnede etter å ha flydd opp og ned storgata på Notodden mellom Bok & Blueshuset og Hovigs Hangar på jakt etter konsertopplevelser og intervjuobjekter en hektisk lørdag var det så usigelig godt å lande på festivalens minste scene med en like sliten Dr Bekken som tok deg med seg på sin reise med solo piano og en stemme som minnet om en Randy Newman med hangover. Bluesum Bar med stoler til ca 20 publikummere og et tappetårn løslatt fra cashless-helvete var en opplevelse for konger. Men om jeg ble slått til «ridder» et lite øyeblikk så våknet jeg av at doktor’n ba oss alle pelle oss «til helvete ut herfra», dog med en ikke så liten dose smil om munnen, slik at vi akkurat rakk siste masse-suggesjon på Hovigs Hangar der rockebandet Rival Sons leverte sin øsende Led Zeppelin-inspirerte amerikanske rock mens ølbegerne fløt og allsangen runget. For mange var dette punktum på en fantastisk helg på Notodden. Ingen tenner i rennesteinen, bare smil, god stemning og varme klemmer å se og føle.

Notoddenmusikere som står på programmet til Norwegian Blues Adventure i London i november spilte på åpningen. (Foto: Arve Reistad).

Headlinerne innfridde alle som en. Bigbang tok deg med til fjellet med sin klassiske singer/ songwriter rock’n roll når de dundret inn med «To the mountain». Man kan med sikkerhet si at både Bigbang og Rival Sons, begge med klassiske rockegener, har opptrådt med større energi på Notodden før. Men bevares hva en ektefølt rockekonsert kan gjøre med tradisjonelt bluesete bein og oppstoppernese. Og når vi snakker om energi: Hva i all verden var det Prepple hadde i muggen sin denne gangen? Vi har absorbert utallige Dumdum Boys-konserter gjennom et langt liv, der mange av de som hylte med på tekstene foran meg ikke var påtenkt engang da «Splitter pine» tok Iggy Pop-foten helt ut i Norge i 1989, og denne konserten på Notodden Bluesfestival må være en av deres beste på evigheter. Full fyr i teltet, og rockeklassiker på rockeklassiker sunget med så kraftfull allsang innenfor «veggene» på Hovigs Hangar som noen gang har vært målt. At Prepple drar av seg på overkroppen hører til tradisjonen, men at han truer med å dra av seg buksa også hører mer til sjeldenhetene. Han truet av ren glede, og kastet seg i publikums armer, «stage diving» kalles det visstnok, og lot seg løfte rundt på det som til vanlig er en asfaltert parkeringsplass på Notodden. Av og til kan du se at et rockeband har det nesten mer morsomt enn publikum, og dette var en av de kveldene. Det er deilig at man kan elske sin jobb så heftig etter nesten 35 år i bransjen!

Larkin Poe innfridde både sammen med Damer i Blues i Notodden Teater fredag og på hovedscenen lørdag ettermiddag. (Foto: Arve Reistad).

Og hva gjør det vel at vi aldri vil få Allman Brothers Band til Notodden, av nå naturlige grunner, og sannsynligvis aldri noen Neil Young heller, når det gror som det gjør i USA med damer som Larkin Poe? Glem begrep som «girl power». Disse jentene fremstod like «tunge» og gromme som noen av de guttene du har sett akselerere sørstatsvibber et sted mellom sørstatsrock, rootsrock, bluesrock og singer/songwriter-rock. Det er aldri noen veldig takknemlig jobb å være første artist ut på en stor scene som Hovigs Hangar når alle sitter ute i solen og drikker. Kanskje derfor værgudene sendte en solid byge blandevann nedover hodene våre perfekt timet med deres entre, slik at mange fant seg det beste stedet å være under denne festivalen: Foran scenen, under tak, med ung energi, ren kraft, og et løfte om å ikke ta noen fanger fra første låt. Vi har hatt noen gjengangere på Notodden gjennom årenes løp. Jeg håper virkelig at Larkin Poe blir en av dem. De er rock, men også helsikes mye blues, som da de spilte ut en Robert Johnson-låt med djevelen i hælene. Og hverken djevelen eller Robert Johnson hadde helt hørt deres versjon før!

Lisa Lystam Family Band på Teledølen lørdag.

A propos ung energi, det å være dame med krefter som en bjørn (altså mann), og samtidig være så mye blues at rocken passerer enhver bluessensur. Vi må bare gi masse hengivenhet til søta bror for å sende oss Lisa Lystam Family Band til årets festival. Det er ikke mye maling som fortsatt henger oppe på veggene innenfor Teledølens utescene, og siste rest tok Lisa Lystam og bandet hennes og skrellet vekk med en heftig intensitet under sitt eneste show på Notodden lørdag kveld. Dette var konserten du nærmest måtte ha varmedrakt på deg for å stå imot. Vi så at brannmannskapene måtte ta ned det store maleriseilet ved inngangen til Hovigs Hangar når Larkin Poe gikk på, sikkert som en følge av vinden som fulgte regnbygen, men hvor var de da Lisa Lystam Family Band spilte? Potensielt kan denne damen brenne ned større spillesteder enn Teledølen, og som med Larkin Poe: Vi håper Notodden Blues Festival allerede har sendt returbillett for neste år!

At unge artister får oss «gamlinger», som har travet mer eller mindre urent her oppe siden 80/90-tallet, til å føle at Notodden Blues Festival delvis har gjenvunnet sin posisjon som stedet å være for å oppdage nye favoritter, er som en drøm. Med Lisa Lystam Family Band, men også datteren til Victor Brox (sangeren fra Aynsley Dunbar Retaliation på sent 60-tall/tidlig 70-tall) som med sitt Kyla Brox Band gjorde en fin og oppbyggende blueskonsert med et drevent erkebritisk bluesband i ryggen. Og med fine fraseringer henimot jazz som brøt med alt annet du hørte her oppe. For ikke å snakke om vår nye kommende bluesgitar-stjerne fra Trøndelag i Tora, som fikk den tøffe utfordringen å følge opp etter Lisa Lystam Family Band. Noe hun klarte med glans, selv om hun nok følte på presset backstage når hun hørte hvordan Lisa «rev» scenen fra hverandre. Og dette er bare begynnelsen for artistene vi snakker om her. Noen har vært i vei en stund, andre nettopp hoppet på toget, men alle representerer de fremtiden for bluesfestivaler som dette. De vil huske Notodden Blues Festival som et sted der det betydde noe. Der musikken er viktig.

Monster Mike Welch kan ikke lenger betegnes som nykommer, etter å ha kommet tilbake med fantastiske konserter på Notodden sammen med Mike Ledbetter de to foregående årene! Men etter den tragiske og høyst uventede bortgangen til Mike Ledbetter i januar har Monster Mike blitt overlatt til seg selv igjen. En rolle han klarte utmerket den gangen han som tenårings-idol (på samme toget som Jonny Lang, Susan Tedeschi og Kenny Wayne Shepherd på 90-tallet) kom til Notodden første gang i 1997. Kan kjærligheten, som Jostein Forsberg og hele mannskapet bak Notodden Blues Festival viste ved å sporenstreks invitere Monster Mike til Notodden i år, etter det tragiske budskapet om Mike Ledbetter, gjøre noen forskjell? Ja, det tror jeg. Monster Mike er nå på offensiven og kommer til å være en av de viktigste «stemmene» på bluesgitar i lang lang tid. En av de viktigste artistene som kan føre den ektefølte bluesen videre, slik BB King, Albert King og Buddy Guy med flere har beredt grunnen. Den som fikk hørt hans innlevelse på Otis Rush-klassikeren «At the right place, at the wrong time» nede på Bok & Blueshuset fredag og lørdag, den første låta han og Mike Ledbetter spilte sammen da de traff hverandre, vet hvordan en dedikert bluesmann virkelig kan levere smerte og følelser rett til hjertet med en gitar. Det er litt av en kamp med følelser. Du kan føle gråten inni deg mens du smiler utad når bluesgitar leveres med følelser man nesten ikke har hørt siden BB Kings bortgang. Jeg skulle gjerne sett Mike levere et sett slike «alvorlige» sanger foran et sittende publikum en hel kveld. På disse spillejobbene på Bok & Blueshuset på Notodden sammen med hans venner i Anthony Geraci & The Boston Blues All-Stars, med den glemte vokalstjernen Michelle Willson og en av tidenes mest legendariske bassister i Michael «Mudcat» Ward, var fokus imidlertid å ha et musikalsk party. Å kjenne lilletåa gå helt andre veier enn stortåa. At et vell av r&b, blues og rockgenene spille på lag i en variasjon som ga et uimotståelig smil om munnen, og rett og slett bare la seg underholde av musikere som vi ikke har for vane å hilse på i Norge. Ved siden av Monster Mike sto blant annet gitaristen Troy Gonyea en gang tett med Kim Wilson i hans legendariske Fabulous Thunderbirds, og på turne med den ikke mindre legendariske Booker T verden rundt. Jeg tror ikke jeg tar munnen for full når jeg sier at det var her nede ved vannet, de to showene med Anthony Geraci & The Boston Blues All-Stars, som ble den største blues-opplevelsen på Notodden i år. (Bildet under).

The Fabulous Thunderbirds i Hovigs Hangar lørdag. (Foto: Arve Reistad).

Noen av de fineste øyeblikkene vi har hatt med Texas-blues gjennom årene har kommet med Kim Wilson og hans tidløse The Fabulous Thunderbirds. Bluesalibiet på den store scenen i Hovigs Hangar på lørdagen innfridde for gamle fans, der gitarist Johnny Moeller nå er den lengstværende i bandet ved siden av far sjøl, Kim Wilson. De spilte mange av publikumsfavorittene fra de første årene, samt et utvalg fra Wilsons soloplater. Låter som «Tuff Enuff», «She’s Tuff», og Johnny Guitar Watson-låtene «She Moves Me» og «Don’t Touch Me» fra Wilsons strålende 1993-soloutgivelse, Tiger Man. Kim Wilson er fortsatt en av de beste bluessangerne omkring, og han leverer fortsatt sitt munnspill-show slik han alltid har gjort: Sender bandet av scena og holder det gående med full energi alene i 15 minutter der han viser sin strålende teknikk med blant annet å spille to uavhengige figurer samtidig på munnspillet. De som har sett Kim og Thunderbirds mange ganger har sett det meste før, men om The Fabulous Thunderbirds i 2019 ikke er talk-of-the-town som de var det i 1995, så er det godt å ha den kontinuiteten og den kvaliteten de alltid kommer med til Notodden. At bluesen som tradisjon holdes i hevd!

Supersonic Blues Machine med Eric Gales.

Supersonic Blues Machine må også sies å innfri, der en velfylt Hovigs Hangar lot seg rive med da gitaressene Joe Louis Walker, Eric Gales og spesielt ZZ Top-legenden Billy Gibbons lot det bluesrockete Las Vegas-showet sprenge seg vei gjennom gammel ørevoks og ørepropper som et tog det var umulig å bare tenke tanken på å stoppe. På grunn av sine gjester er dette et meget underholdende band, nå med det britiske bluesrock-fenomenet Kris Barras i front på sang/ gitar, men det er hardt, tungt og programmert på en måte som bare en no-brainer av en konsert kan. Mange blueskjennere er skeptisk til Supersonic Blues Machine, på en måte har de rett også, men det primale showet kan ingen nekte for er veldig proft og «fullt av baller». Så de gjorde jobben sin, publikum strakte armene i været og sang med. Ja, den ene hånden - for den andre holdt rundt halvliteren. Tror ikke det under noen konserter ble drukket flere halvlitere enn under Supersonic Blues Machine. Musikken innbyr liksom til det! Og hvor sint det går an å være fikk man demonstrert da bandet ble nektet å gjøre sitt avslutningsnummer der alle gitaristene skulle komme inn og lire av seg soloer på en lang rekke til «Got my mojo working». Bandets italiensk-fødte bassist kunne drept de som bestemte at tiden deres var ute, men da skulle de kanskje ha sløyfet den noe intetsigende «Running whiskey» på oppløpssiden, selv om det er en låt de fikk av Billy Gibbons til sitt siste studioalbum.

Ulf Lundell var også i storform på Notodden. Mange snakker om at «dette kanskje var siste mulighet til å se han live i Norge», men selv om han passerer 70 om noen få måneder så er det mye krutt igjen i nordens Bruce Springsteen, som han ofte har blitt kalt. Så noen siste gang var dette nok ikke. «Jag spelar inte ofte på bluesfestivaler, så nå tror jag att vi får spela lite blues», uttalte Ulf fra scenen og slapp løs sitt hardtslående band for fullt med blant annet «Omaha» fra 11 år tilbake. Og hvilken låt avsluttet han med? Jo, liksom Jonas Fjeld alltid avslutter med «Engler i sneen» og Bjørn Eidsvåg med «Eg ser» så er det bare en låt som er aktuell på en Ulf Lundell-konsert i Norge. Selvsagt «Öppna landskap». Jovisst er det blues i den!

Den eneste refleksjonen Notodden Blues Festival nå bør gjøre seg etter årets festival er å gi opp classic rock-segmentet. Eneste unntak får være om de får Deep Purple opp i fjellheimen kanskje, for Come Taste The Band var eneste gangen der jeg tenkte at dette fungerer ikke. Ikke fordi jeg ikke liker sjangeren, jeg er vokst opp med den, men fordi publikummet de trekker i dag ikke kommer seg over Meheia. Og en for lengst pensjonert Joe Lynn Turner, kjent fra Deep Purple og Rainbow, holder rett og slett ikke anstendig mål lenger. Med eller uten surstofftelt.  Da var vokalisten Doogie White, også han kjent fra Rainbow, adskillig bedre, men eneste gangen der en classic rock act har fungert sånn noenlunde på Notodden var når Paul Rodgers (Free/Bad Company) gjestet brygga. Dessverre må man si, for man syntes nesten synd på Come Taste The Band som tross alt spilte og leverte meget bra.

En rørt Mike Welch blir hedret med stjerne på Notoddens Walk of Fame sammen med tidligere kollega Mike Ledbetter. (Foto: Arve Reistad).

Notodden Blues Festival har funnet oppskriften for hvordan de kan drive med suksess. Nå handler det bare om å sørge for at de mest interessante artistene innen blues, soul og r&b fortsatt kommer til det som av mange har blitt betegnet som Europas beste bluesfestival. Slik at kjernen og grunnlaget for festivalen ikke blir mer uthulet enn den er nå. Undertegnede fikk under huden intervju med Monster Mike Welch på Notodden, og ble kjent med bandleder Anthony Geraci som ofte hadde Pinetop Perkins boende hjemme hos seg og spilte på noen fantastiske bluesplater med Ronnie Earl & The Broadcasters, Duke Robillard & The Pleasure Kings og Sugar Ray& The Bluetones tilbake på 80-tallet. Og ikke minst fikk vi gjort intervju med den sjarmerende Michelle Willson som forsvant fra vår radar etter sitt besøk på Notodden Blues Festival i 1999. Den gangen var hun alene en av mine viktigste grunner for å dra til Notodden, og jeg mener at bluesverdenen har misset en Ruth Brown-størrelse i altfor mange år, siden hun har vært borte fra jordens overflate for oss nordboere i snart 20 år. Hvorfor hun forsvant, og hva Dr Bekken synes om å få bluesprisen rett før han skal lede an det norske bluestoget som skal innta Royal Albert Hall i høst, kan du glede deg til å lese mer om i den kommende trykte utgaven av Bluesnews. Samt et varmt møte med Tove Bøygard som mer enn noen annen artist på Notodden bandt sammen americana og blues med en personlighet og et budskap som holdt oss fast, selv om vi visste at Ulf Lundell var gått på scenen for et kvarter siden 100 meter unna. På Notodden handler det ikke om hvor stor du er, men hvor god du er. Og Tove Bøygard og hennes emimente band med Eivind Kløverød på trommer, Jørun Bøgeberg på seksstrengers Fender-bass og en Freddy Holm som kan trylle på alt som har strenger var en opplevelse av de sjeldne. Igjen!

Notodden har sitt slagord «The best of people & blues» i behold, og jeg tror ikke bare festivalledelsen og forretningsstanden på Notodden trekker et lettelsens sukk over at årets festival ble slik en suksess både musikalsk og med 21 000 solgte billetter, der break even lå på 16 500. Norge, og bluessamfunnet langt utenfor våre landegrenser trenger det lokomotivet Notodden Blues Festival har vært siden 1988. Og vi trenger den rausheten folket her oppe i fjellene sier velkommen med år etter år. Bedre festival finnes ikke, så får vi bare godta at det ikke bare er blues som fyller opp programmet, liksom Molde fyller opp med mye annet enn jazz. Men det er viktig at de mest spennende artistene, som da de hentet JJ Grey & Mofro i 2015 og soloutgaven av Warren Haynes i 2011, kommer til festivalen vi elsker. Slik at vi vil fortsette å komme, også etter at vi har fått oss gåstol som går på batteri.

Vel møtt i 2020!