Ved siden av Townes Van Zandt var Guy Clark den største inspirasjonskilden for Steve Earle da han etablerte seg i musikkindustrien. Steve spilte bass i Guys band i en kort periode, og er med i koret på en låt på Guys debutalbum fra 1975. Under denne innspillingen møtte han også Emmylou Harris, som delte en cheeseburger med ham i en pause. Første gang jeg så Steve var i dokumentaren «Heartworn Highways» hvor han er med i noen scener tatt opp hjemme hos Guy og Susanna Clark.

Alle vil ha sine favoritter og preferanser, men at Guy var en av de aller største singer/songwriterne fra 70-­tallet er det liten tvil om. Hans debutalbum «Old No.1» står som en av klippene i denne genren. For meg ble det Johnny Cash som var veien til Guy Clarks musikk. «Texas 1947» og «The Last Gunfighter Ballad» fra Cash-album på 70-tallet var mitt første møte med Guy, som etter hvert ble en av mine aller største favoritter.

I påsken 1986 var Guy Clark for første gang i Europa. Han spilte noen jobber i London-området sammen med Jerry Jeff Walker. Jeg var heldig og fikk et intervju med Guy backstage på Mean Fiddler. Guy fremsto som en hyggelig fyr, sjenert og trolig tenkte han at vi burde sittet på en pub og tatt et par øl og skravlet litt i stedet.

Guy gikk bort 75 år gammel i 2016 etter lang tids sykdom og etterlot seg 13 studioalbum. I de siste årene hadde han skrevet låter sammen med andre i mye større grad enn det som hadde vært tilfelle tid­ligere. Guy var perfeksjonist og jobbet lenge med hver låt før han anså den som ferdig. Mens hans beste venn Townes kunne sette seg ned og skrive en låt rett ned på papiret måtte Guy jobbe med blyant og viskelær over tid før han var fornøyd. 

Steve Earle sier i en spøkefull tone at siden han hadde laget et album med Townes’ låter så kunne han ikke unnlate å gjøre det samme for Guy. Han ville nemlig ikke komme over på «den andre siden» og treffe den «kødden» og bli konfrontert med et svik av sånne dimensjoner, sier han og ler. Hele 16 låter har han valgt ut til albumet som det naturlig nok stilles store forventninger til. Plata ble innspilt på kort tid, Steve og bandet hadde øvet under lydprøver over tid og låtene satt, så det var bare å gå i studio og få det hele på tape.

Låtutvalget er glimrende. Det er bare en av dem jeg ikke har noe forhold til, og det er «The Ballad of Laverne and Captain Flint», men de andre har jeg hørt gang på gang og gledet meg over i Guys og andre versjoner. Halvparten av låtene er naturlig nok fra de to første og klart beste albumene, mens resten er fra den senere produksjonen. Så blir det vel også «L.A.Free­way» som blir stående som høydepunktet her. 

Det som kjennetegnet Guys låter var at han skrev historier som man klart så for seg mens man hørte låtene. Her er det rett fra hjertet og lite metaforer. På gjestesiden finner vi blant andre Emmylou, Jerry Jeff og Rodney Crowell, som synger på «Old Friends». Bandet er tett og fint og Steves vokal gir låtene hans særpreg, selv om han gjør dem stort sett som Guy pleide å gjøre dem. Med verdighet og stil.