Når du låter som Lee Brilleaux i gode gamle Dr. Feelgood når du åpner kjeften og synger, så sparker du umiddelbart ut alle som ikke liker r&b-fyrig rock’n roll av den sorten som river uthus, partytelt og lettere campingvogner en hvilken som helst søndag. Eller kanskje helst lørdag. Tittelsporet «Pills» er en samfunnskritisk replikk mot dagens misbruk av legemidler og anitbiotika, og levert med innstillingen til vår omtalte blues/rock’n roll/r&b-helt fra 70-tallet, og kanskje ikke så lite av Lemmys ubarberte rock’n roll-kaos i Motorhead i et bluesformat (som jo Lemmy kom fra) også, så skjønner du at dette er intravenøs britisk rockemoro fra første spadetak! Og når gitarist Bloater attpåtil skingrer med gitarene som en Mick Box fra «Look at yourself» på 70-tallet på neste låt «Friday night’s alright for drinking», samtidig som han raver litt rundt i en feststemt svett blues ala J.J Grey & Mofro i sine tidlige dager fra sumpene nede i Florida, så er hvertfall jeg solgt. Alle reservasjoner jeg hadde å innvende mot bandets forrige plate «Luxury Hobo» må gjennomgås på nytt. Noen ganger ser man ikke skogen for bare trær. Big Boy Bloater and The Limits har blitt skalert ned til en trio med Matt Cowley på trommer og Steven Oates på bass. Linken til et primalt Dr. Feelgood passer som introduksjon for deg som husker dette vitale bandet som levde mer enn de fleste britiske band midt på 70-tallet, men Big Boy Bloater er mye mer. Du vil kanskje ikke tro det når en akustisk country-swing setter inn på uimotståelig vis slik mennesker har danset sene nattetimer siden 60-tallet med låta «Stop stringing me along», om den sleipe sigarrøykende bedragerens spill, eller parkerer ZZ Top-bilen (ja du vet hvordan den ser ut og låter) med tyngde og rivende kraftfulle blues/rock-riffs og koringer på «unnaturally charming». Sistnevnte med skrekkfaktorer som treffer enhver med evne for å leve seg inn i karakterer. En herlig levende og interessant plate med primal blues, r&b og soul/rock’n roll-krefter, men også med en sans for det sofistikerte som Dr. Feelgood aldri hadde, og Tom Waits bare sjelden har. Hør bare «Mouse organ» for referanse til sistnevnte. Om du liker karakteren og ektheten til J.J. Grey & Mofro er Big Boy Bloater and The Limits et eventyr for deg, selv om det er et stykke hav mellom England og Florida på mange måter. Ikke la deg lure av den lette amerikanske collegeball-swinget på låter som «Oops sorry», som kan lure deg til å tenke på Huey Lewis & The News et øyeblikk, som er trivelig nok faktisk, for i neste øyeblikk smeller de til med den rå rockabilly-r&b-influerte bluesen til The Paladins fra San Diego i det neste med den mørke «She didn’t even buy a ticket». Sånn er denne plata. Full av overraskelser og musikalske stikkveier. Med den rå stemmen og gitarspillet til Big Boy Bloater i front. Voksent og levende som helvete for meg. Jeg er antageligvis aldri tilstrekkelig seriøs, men jeg kan faktisk ikke gjøre det på noe annet vis, sier Big Boy Bloater selv om sin musikk, men jeg synes den verdenen han har skapt på dette albumet virkelig begynner å smake av fugl med en fantasiverden og horror-effects som er ubetalelige. Han og bandet har åpnet for Joanne Shaw Taylor, delt scene med The Quireboys, og blitt kalt «en av vår tids største bluesartister» av selveste Jools Holland. Alle piler peker riktig vei for meg når bandet avslutter dette 12-spors lange albumet med ukulele-nummeret «A life full of debt» som for min del godt kan bli denne sommerens wake-up-song. Jeg anbefaler deg å gå inn i denne vidunderlige atmosfæren!