Ulrich Ellison and Tribe

Ulrich Ellison and Tribe  - Live at Antone’s

Ulrich Ellison and Tribe
Live at Antone’s
ToneTribe Music

Bluesrock som kan nå et stort publikum i Norge!

«Er du en rock-fan er dette din blues» skrev vi om Austins bluesrocker ­Ulrich Ellison da han og bandet Tribe slapp sitt forrige album, «America stars and stripes». En hardtspillende gitarist og bluesrock-artist med ikke så rent lite av det vi kaller classic rock i sin musikkstil. Det er bare å tenke tilbake til band som Free, Bad Company, Led Zeppelin og tidlig UFO om du lurer på hva som ligger i begrepet classic rock. De senere årene har Ulrich Ellison (født i Østerrike) fått mange priser i Austinmiljøet, som Austin Music Award for «Beste gitarist» og «Beste blues/soul/funk act». Definitivt en ­gitarist og bluesrock-artist av interesse for de som ønsker seg inn­over gaten til tidlig Joe Bonamassa, og ikke Muddy Waters.

På dette livealbumet, spilt inn en kveld på den legendariske Antones-­klubben i Austin, der blant annet en ung Stevie Ray Vaughan trådte sine første store konserter, er dette et levende bevis på hvor bra classic rock og bluesrock fungerer sammen. Med eget materiale unntatt en gammel gospelblues i «Nobody’s fault but mine», første gang innspilt med Blind Willie Johnson i 1927, men kanskje bedre kjent for mange i Led Zeppelins 1975-utgave, og i tillegg Pink Floyd-klassikeren «Breathe» fra «Dark side of the moon». Førstnevnte viser at Ulrich er mye mer enn en streit bluesrocker, da han viser stor forståelse for gospelmusikkens kraft, har tålmodigheten som skal til i spillet og bygger opp kraften med en ­negresse-vokal som oser. Og sistnevnte er en behagelig, lun rock-­overraskelse i dette selskapet, om enn ikke tidenes versjon på grunn av for svak vokalprestasjon, men ­gitarspillet tar igjen for det. Spol heller videre til hans egen «Waiting for a better day», om du liker denne typen lyrisk rock, over åtte minutter lang.

Dette er skikkelig bra bluesrock, med rockeballader innimellom, som «Feels like heaven» som vil få opp lighterne og damer til å klamre seg til menn og motsatt. Kanskje synes jeg Ulrich Ellison føles hakket hvassere i studioutgaven (ref. forrige album) men bevares: Dette er bluesrock som kan nå et stort publikum i Norge!