Det er bare å erkjenne - dette er bedre enn julaften, 17. mai og bursdag - samtidig. Dagen der du får tilgang til en plate du har hatt lyst til å høre de siste fem årene - i vissheten om at de tre som står bak innehar den litt magiske kjemien som gir dem den gaven det er å kunne trekke veksler på hverandres energi, og ikke minst begavelser. Ut av det hele kommer et prosjekt som, med et par ubetydelige skjønnhetsfeil, er akkurat så dynamisk kokende flott som vi hadde et fattig håp om at det kom til å være da de gjorde en serie konserter sammen den gangen prosjektet ble unnfanget. Opptakene som ble gjort den gangen er lagt bort, du blir nødt til å slå deg til ro med den lille smakebiten du fikk i forrige runde da Daniel Eriksen og Stig Sjøstrøm oppsummerte deltabluesprosjektet sitt. Så langt er den plata bare å få som streaming, men det er lov å håpe.. 

Denne gangen har trioen brukt en uke i studio sammen med Kyrre Fritzner i Fredrikstad. Derfra får du elleve låter der det spruter av i hvert fall ti av dem. Jeg ser logikken i oppbyggingen der de velger å la oss "lande" med en instrumental utgave av Vidar Busks "Drive On", men, jeg kan vel styre begeistringen min. Holdt opp mot øset du har fått hele veien ender det med at denne tanderheten skjærer litt i sammenhengen. 

For de av dere som har sett Daniel og Stig på scenen de siste årene vil noe av dette være kjent stoff. Mange av låtene har dannet grunnstammen i settet til duoen. Her er uansett opplevelsen unikt ny, der Vidar Busk kommer inn og finner plassen sin og fyller ut dynamikken, lydbildet og tolkningene som leder deg frem til å konkludere at der var alt på plass - livet gir igjen mening og sirkelen er sluttet. 

Det er gått fem år siden dette begynte, alle er blitt fem år eldre - og kanskje var det ikke meningen at dette skulle realiseres før nå. Resultatet er at alle hever seg til nivåer hittil uhørte, og alle tre leverer på et plan der det er så hjerteskjærende åpenbart at de koser vettet av seg sammen. Kreativt er dette som et ektepar som ser hverandre igjen etter lang tids separasjon. Hjertevarmende er vel ordet jeg leter etter. 

Så, hva spiller de? Frist­ende å si, kjøp plata og hør selv, men vi skal oppføre oss. Jimmie Vaughans "Six Strings Down" setter stemningen, der det umiddelbar blir vanskelig å se hvordan de skal kunne toppe det. Før R.L.Burnsides "Going Down South" beviser at akkurat det er det minste problemet. Anders Osborne og "Oh, Mama" fikk meg til å stusse litt, men her passer den glatt inn. Så får du en roadmovie på drøye seks minutter signert Vidar Busk i "Drive On" før bluesmannen Asie Paytons ufattelig vakre "I Love You" får backporch-behandlingen. "A Little Dab'll Do Ya" er Busk og Eriksen i fellesskap og John Mooneys "Oh Louise" følger på. "St. James Infirmary" er et dristig valg av standardlåt å gjøre, og hvis NOE skal innvendes på denne plata så må det være lov å antyde at denne hadde tjent på at det ble lagt litt mer arbeid i produksjonen. Det hentes kjapt inn igjen med "Evil Train", platas andre Busk/Eriksen, før den egentlige finalen med Daniel Eriksens tilnærmelsesvise signaturlåt, "Wrecked By Snooks", og her er du såpass andpusten at instrumentalen av "Drive On" egentlig er helt grei. 

Hvis dette prosjektet mot formodning IKKE skulle være booket på en bluesfestival nær deg i sommer, så er det bare å kontakte arrangøren og be dem skjerpe seg. Jeg ANTAR like selvfølgelig at de blir å se på scenen i London, og å sende noe annet enn denne trioen til IBC ved neste korsvei ville være dilettantisk. Dette er en seier for alle som har hatt fingrene borti dette prosjektet, ikke minst for Vidar, Daniel og Stig. Det er en kjærlighetserklæring til bluesen og en hyllest til alle de musikerne som har gått foran og lagt grunnlaget for de tre som er med her. 

Kjøp, spill og spill høyt, men du hever et glass i din egen hyllest. Vakkert gutter, tusen takk.