Siden Tinsley Ellis’ elektriske debut for Alligator for 30 år siden har hans bluesrock vært noe av den mest tidløse, ekte og forførende innen denne sjangeren. Han har definitivt ikke vannet ut bluesen i låtene sine slik altfor mange bluesrock-artister nok må sies å ha gjort. Så er han da også inne i kretsen av de beste gitaristene i USA, og jammer regelmessig med Derek Trucks, Warren Haynes, Jonny Lang og medlemmer av Widespread Panic. Tinsley Ellis har turnert mer og arbeidet hardere enn de fleste. Han har spilt i alle de 50 statene i USA, Canada, mange land i Øst-Europa og Vest-Europa, Australia og Sør Amerika. Da jeg traff ham en gang kunne han huske å ha spilt på en liten bule i Drammen, der jeg bor, for bare 10-20 mennesker. Og han husket det som en god kveld! Slik er bluesmannen og gitarfantomet Tinsley Ellis. På dette albumet bruker han sin trofaste 1959 Fender Stratocster, sin 1967 Gibson ES 345 og sin 1973 Les Paul Deluxe. Han sier at dette albumet bare handler om gitarer, gitarer og atter gitarer. Født i Atlanta og oppvokst i Florida, der han oppdaget bluesen gjennom den britiske invasjonen med band som Cream, The Yardbirds, The Animals, Rolling Stones og mer hjemlige Allman Brothers Band er det få, om noen av de hardtarbeidende blues/rock-artistene i USA, som har den samme kraften i spillet som Ellis. Den eneste coverlåta på dette albumet utføres derfor med ren for­rykende Freddie King-teknikker når han går løs på rockelegenden Leon Russells «Dixie lullaby». Det er bare å glede seg, for dette er ren power uten å miste blues-attacket! Så hva passer ikke bedre enn å gjenoppta business med Alligator Records med en real kraftfull blues/rock-plate, nå som det er akkurat 30 år siden den imponerende debutplata «Georgia Blue», som ble fulgt opp året etter av ikke mindre imponerende «Fanning The Flames»? «Winning Hand» er tittelen, og den lever opp til sitt navn og Tinsleys renomme. Endelig en virkelig kraftfull blues/rock-plate på Alligator igjen. Mannen som har delt scene med Stevie Ray Vaughan, Albert Collins, The Allman Brothers, Otis Rush, Willie Dixon, Buddy Guy og Koko Taylor, for å nevne noen, har aldri tatt store overskrifter i norsk musikkpresse. What a shame – gi plass for en av de som virkelig vet hva bluesgitar handler om – for pokker! For dette er et av Tinsley Ellis’ beste album på evig­heter, og det sier ikke så lite. 30-årsjubileum stiller jo visse krav til en veteran!