The Magpie Salute er definitivt noe av det mest spennende fra USA akkurat nå når det gjelder oktanfylt rock’n roll og amerikansk rootsrock der både sørstatsrock, countryrock og bluesrock øses ut med lidenskap og frigjort sjel. Bandet er fundamentert på restene av The Black Crowes, men føles bedre og viktigere enn The Black Crowes noen gang klarte å bli. «High Water I» er fjorårets overraskelse til rockere med en hang til 70-tallet!
The Black Crowes brøt opp for tre år siden da samarbeidet mellom Chris og Rich Robinson hadde kommet i en blindgate, for å si det mildt. Med seg i The Magpie Salute har han tatt med seg gitarist Marc Ford og bassist Sven Pipien fra Black Crowes, fylt på med tangentspiller Matt Slocum og trommeslager Joe Magistro, som har vært med Rich på hans soloutgivelser og solokonserter gjennom mange år. I sentrum har han plassert John Hogg, som han har spilt i Hookah Brown sammen med, et band som aldri fikk gitt ut noe album. Fellesnevneren er selvsagt Rich Robinson, og mye av den opprinnelige nerven The Black Crowes hadde med seg tidlig på 90-tallet kan høres på dette bandets debutalbum, «High Water I». Det sies at «High Water II» kommer i år.
«High Water I» er kort og godt et av de beste rockealbum du har hørt på evigheter! Med elementer fra country, blues og classic rock i en tung og lidenskapelig sørstats-atmosfære er det en variasjon og spilleglede over albumet som vokser seg enorm gjennom noen runder i spilleren. For den trenger det! Et album som knytter sammen det mest amerikanske av det amerikanske fra 70-tallet med Crosby, Stills & Nash-harmonier, sørstatsgrooven til Lynyrd Skynyrd, jamfølelsen til Allman Brothers Band og Little Feat og countryrock-historien i linje fra Gram Parsons til The Byrds/Gene Clark. Det er noe mørkt her også. Lou Reed sitter der inne på barkrakken på et par av låtene.
Først og fremst er The Magpie Salute en videreføring og frigjøring av det beste The Black Crowes gjorde. Veldig morsomt å høre låter som «For the wind», som starter Led Zeppelin-akustisk med strykere og en akustisk gitar helt der nede, for så å ta av med et vokalt løft som det Jon Anderson og hans Yes fikk til med «Yes album» i 1971, og ende låta i en skikkelig heftig Allman Brothes-gitarjam. Eller hvordan Lou Reed-melankolien blandes med moderne americana á la Jeff Tweedy og hans Wilco. Også den tatt ned i et nærmest akustisk uttrykk du aldri hadde sett for deg Black Crowes-mannskapet gjøre.
Countryrock-magien er spart til slutten av plata der «You found me» og «Open up» ikke gjør skam på arven etter Gram Parsons og The Byrds, for å si det forsiktig. Sanger som også har en stor spirituell kraft du kan bruke i motbakkedager. Men mest av alt er dette den mest frigjorte rockeplata fra sørstatene siden Allman Brothers og Lynyrd Skynyrd og senere The Black Crowes slo inn dører. Hvordan de viderefører Black Crowes-soundet på flere av sangene, like bredbent som Rolling Stones på låter som «Can you see», og samtidig gjør spennende akustiske manøvrer i retning Crosby, Stills & Nash eller Joni Mitchell på tittelsporet, er ren magi. 
Det er bare å få med seg denne plata, og glede seg til «High Water II».