Willie Farmer har en stor ambisjon for debutplata han gir ut denne våren. 62-åringen håper den skal gi rom for at han skal kunne gi seg som bilmekaniker hjemme i Duck Hill, Mississippi. Og finnes det en tanke rettferdighet i verden burde det kunne gå helt greit. "I guess I like the record allright", er Farmers egen reaksjon på plata, om enn han har sine motforestillinger. Kona syntes ikke noe om at han tok med en gospellåt ("At The Meeting") på en bluesplate, og all fartingen til Memphis ga mindre tid til å gå på jakt og jobbe i verkstedet. 
Han oppgir Lightnin' Hopkins og Howlin Wolf som påvirkninger, for en utenforstående er RL Burnside og Junior Kimborough vel så åpenbare. Kimboroughs "Feel So Bad" er da også valgt til å åpne plata. Farmer forteller om da han så Kimborough spille i Greenville, der han kunne dra én låt ut i en halvtime. Han gjorde lignende ting i studio, sier han, og måtte skuffet se at produsent Bruce Watson klippet den ned til en overkommelig lengde. Oppveksten høres underlig kjent ut. Willie begynte på akustisk gitar, men arbeidet hardt som bomullsplukker og sparte seg sammen nok penger til en elektrisk utgave. Selvsagt fantes det musikk i Willies familie, onkelen spilte med Leo Welch, faren var en lokalt anerkjent munnspiller. Selv spilte Willie i et lokalt band, før han gikk lei av juke joint-livet. 
Dette er hardt svingende, groovy hill country blues, der vi foruten Bruce Watson finner Jimbo Mathus i bandet sammen med en av de faste studiotrommisene til BLM, George Sluppick. I det lys er dette en plate som gir håp. Håp om at det fremdeles finnes musikere der ute i deltaet som holder tradisjonsmusikken i hevd. For så lenge det fortsetter å dukke opp plater som dette er det vanskelig å ønske seg mer. Som 62-åring er jo Willie Farmer som den reneste ungfolen å regne i dette selskapet. All ære til Fat Possum og Big Legal Mess for denne utgivelsen, og BLM befester ryktet sitt som en etikett der kvalitet uten videre er en del av pakka.