Allerede fra første stavtak skjønner vi at Brandon mener alvor denne gangen. Den herlig friske ‘Don’t Come Around Here’ sparker godt ifra, og man kjenner kjapt at rockefoten virker. I låt nummer to, Beggin’ Day’, forresten skrevet i samarbeid med Victor Waiwright, får slidegitarist Greg Gumpel plass til å boltre seg litt. I herlig samspill med hovedpersonens eminente munnspill, må tillegges. Jed Potts, som tar seg av de akustiske gitarene, drar i gang ‘One More Day’, og man kjenner bare at dette flotte, mangslungne albumet sitter der det skal. Brandon Santini har skutt blink. Muligens er ‘The Longshot’ mere rocka og rufsete i kantene enn mange av hans siste utgivelser (dette er hans fjerde utgivelse), men det kler ham veldig godt. Denne anmelder tenker at Brandon med ‘The Longshot’ har funnet plassen sin.
Den 38 år gamle Brandon Santini, opprinnelig fra North Carolina, har spilt munnspill siden han var 15 år gammel, og bodde en periode både i Memphis og St. Louis, men er nå (såvidt jeg vet) hjemmehørende i Springfield, Illinois. Uten at det spiller noen stor rolle; Santini turnerer i dag 250 døgn i året! 
Med ett eneste unntak, Willie Dixon-låta ‘Evil’, så har Santini skrevet alle abumets låter sjøl, de aller fleste helt alene, men et par i samarbeid med bandkamerater. De er solide låter som holder godt, alle som en. Og, som tidligere nevnt; noe tyngre, rocka og rufsete enn vi er vant til fra denne kanten.
Flere av skivas musikanter er allerede nevnt, men vi kunne likegodt ha tatt med resten også, for her er ingen som ikke gjør jobben sin. Og de gjør det til gangs. Brandon Santini er en munnspiller – og artist - vi like godt først som sist kan merke oss. Han er, som de sier over på andre sida; Going Places.