Videreførelsen av unionsbandet Blueskollektivet kjører på med levende rock fra nord. Det er usedvanlig lett å bli trukket til musikken på det nye albumet «Ein Lætt Paranoia», om en definerer seg som middels interessert i rock. Bandmedlemmene Remi André Slotterøy, Kristoffer Iversen Tønder, Johannes Rosmo Kuvås og Magnus Hoem har tilholdssted Trondheim for tiden, men låter som rockens motstykke til Sondre Justad fra nord i mine ører. Og, uten forkleinelse til Sondre – heller en uke med Stadtverk på repeat enn nordlendingens «Riv i hjærtet» i lunsjpausen. Med bredbente gitarer nesten opp mot Thulsa Doom og kledelig levende vokal og tekstformidling på norsk i en nesten poetisk bluesvending ala Norsk Utflukt, er det aldri kjedelig på dette albumet. Du hører at bluesen ligger langt der nede på bunnen i Stadtverks beintøffe rock, og følelsen av blues er også det som gjør at «Ein Lætt Paranoia» har blitt så bra, tror jeg. Bakgrunnen til Blueskollektivet, som kom nokså unge inn i bluesverdenen og ble unionsband, er utvilsomt viktig for at bandet nå ser ut som et av våre mest potente rockeband, som i motsetning til Spidergawd satser med tekster på dialekt som alle forstår med norsk grunnskole i bagasjen. «Hjælp te sjølhjælp» er kanskje det beste eksempelet på at Dumdum Boys har fått et barn her til lands, og at det heter Stadtverk! Og mens bandet slamrer tungt som Dumdum Boys på andre låter som «Sjokktilstand», så er de også lekne og jammende i formen på mange låter som «Her trengs det trygd». For rockere er Stadtverk et must, for bluesfolket – vel du får fot og liker dette om du ikke bare hører på akustisk blues – det tror jeg at jeg kan garantere!