Veien til en manns hjerte går kanskje ikke gjennom magen, men bluesrock med passelige doser Jimi Hendrix, AC/DC og BB King-ingredienser? Det synes som om bare du er en god klassisk gitarist og har vokst opp med en fot i bluesrock-leiren og en i den klassiske rocken så kan du gi ut en plate nårsomhelst. Rob Tognoni er et godt eksempel på en artist du slett ikke trenger, men som det er morsomt å fyre opp lørdagskvelden med. De dumme, pubertale, hardt-rockende, primale, luftgitarjagende  og alkoholfylte lørdagskveldene.
Rob Tognoni er en god gitarist. Han flasher mye tøft på dette albumet som er en slags oppsummering av hans tre album for Blues Boulevard mellom 2008 og 2011. Jeg liker australierens uredde innstilling. Hans Joe Bonamassa på speed, hans rå tilnærming til sin landsmann Dave Hole, og navn som Michael Katon resulterer i tøff, flashy og energisk bluesrock som kan koke tevannet ditt på et blunk. Har du ikke noe av Rob Tognoni fra før kan dette være din lykkepille når du synes Joe Bonamassa blir for pent og ryddig.