Å skulle ta opp arven etter de store britiske gitarister som startet ut med begge føtter i både blues og rock er ikke enkelt. Ikke når navnene vi snakker om er størrelser som Jimmy Page, Eric Clapton og Peter Green. Det er det 22 år gamle Oli Brown har satt seg som mål. Litt valpefett både i gitarspill og stemme kanskje, men her er det mye talent!
Oli Brown er uten tvil den bluesbaserte runner-up gitaristen og artisten man snakker om i England om dagen. Den europeiske fetteren til Joe Bonamassa, om du vil. Når du blir invitert til å turnere i USA og til å åpne for artister som Buddy Guy og Taj Mahal bare 15 år gammel, så har du noe. Når legendeprodusent Mike Vernon (mannen bak hele Blue Horizon-katalogen årene før og etter 1970) fulgte på og ristet av seg pensjonstilværelsen for å lansere Oli Brown var det bare å følge med. Forrige Mike Vernon-produserte album var en bluesrock-killer. Oppfølgeren Here I Am produsert av Wayne Proctor er kanskje litt mer tradisjonell.
Men bevares, innen bluesrockfaget er dette kvalitet foran de fleste. Og selv om Oli Brown skriver de fleste låtene selv viser han god smak når han velger seg en Al Kooper-låt.
Ruf-labelmate Dani Wilde synger på en låt, og Manfred Mann-legenden Paul Jones (som har presentert Oli behørig i sine BBC radioprogram flere ganger) spiller munnspill på albumets siste låt ”Solid ground”. Solid og og ganske så funky bluesrock dette. Oli Brown holder det engelske fortet!