Dette er en samling av de fem albumene Etta James ga ut i årene fra 1998 til 2003. Dette er ikke akkurat høydepunktet i hennes karriere men hun leverer solid uansett. Selv om mye av lydbildet er preget av kompakt studiomusikerlyd, finnes det en del gullkorn på de forskjellige utgivelsene, som også har forskjellige temaer. 
Life, Love & The Blues har nok tydeligst bluesprofil, med slidegitarer og tunge blåsere på låter som Born Under A Bad Sign og Inner City Blues.
Heart Of Woman er mer neddempet soul og jazz, hvor vokalen kommer i fokus på låter som You Don’t Know What Love Is, klassikeren At Last og gjør soul av Alice Coopers Only Women Bleed.
Solid soveromstemning gjennom hele plata, som samlet kanskje blir litt tung, men med mange kvalitetsspor.  
På Matriarch Of The Blues er hun tilbake med litt tøffere toner og låter som Gotta Serve Somebody, Miss You og Try A Little Tenderness, men helheten virker noe uinspirert.
Blue Gardenia fra 2001 er rosinen i pølsa her. Her snakker vi akustistisk jazz, som imidlertid er mer blå en noen av de såkalte blues- platene hennes. Hun synger tydelig inspirert og det er en glede å høre låter som This Bitter Earth, There Is No Greater Love, Don’t Let The Sun Catch You Crying og Cry Me River. 
Med Let’s Roll er hun tilbake med ganske rocka r’n’b, men med et lettere og luftigere lydbilde enn tidligere. Hun plukker låter som også Delbert McClinton har gjort som Lie No Better, Leap Of Faith og Old Weakness, samt en rekke andre minneverdige låter. Absolutt noe av det bedre hun gjorde på denne tiden. 
Mye bra musikk her for prisen av en CD. Ikke nødvendigvis hennes beste periode, men mer en nok gull til å forsvare en anskaffelse.