Ifølge omslaget til Giles Robson & The Dirty Aces' Crooked Heart Of Mine, er bandets frontmann intet mindre enn en av verdens beste munnspillere og en imponerende vokalist. I mine ører er Herr Robson mer en teknisk flink munnspiller og en helt grei vokalist. Men slikt gjør seg jo ikke så godt i presseskriv. 
Skiva består av 13 selvskrevne spor med mer og mindre minneverdige temaer og tekster. Stilistisk ligger vi nærmere John Mayall enn Paul Lamb. Lydbildet er lett schizofrent midt mellom kontemporær garage og mer generisk bluesrock. Mange av låtene drives av suggerende gitar- og munnspill-hooks, mens andre har et mer neddempet og jazza balladepreg. De utypiske instrumentalene Solidor og Hometown skiller seg positivt ut. Så til slutt litt om munnspillferdighetene: Giles Robson har et kontemporært uttrykk der han vektlegger lengre linjer over tre oktaver på det diatoniske  munnspillet, samtidig som han brukes den mye omtale "overblåsningsteknikken" for å spille kromatisk. Men det blir ikke god munnspillmusikk av den grunn.
Mange av kuttene på plata lider under tuppete og stakato timing, dårlig  mikofonteknikk, tvilsom harmonisering og en del enerverende repitisjoner. Men det er kanskje det som er "nu blues"?