Nora Jean Bruso var et ytterst velkomment lyspunkt på fjorårets bluesfestival i Chicago, som med få andre unntak sto i det LITT trauste og trygges tegn. Nora Jean opptrådte (naturligvis) på Mississippiscenen, en latterlig tidlig ettermiddagstime, og gjorde et for å si det forsiktig overveldende inntrykk såvel musikalsk som visuelt. Hun hadde akkurat sluppet ny plate, men den var naturligvis utsolgt før vi kom oss til platebutikken på området. Siden har det tatt et drøyt halvt år å lete den opp. Fordi, selvsagt har hun ingen distribusjon. Hun har ikke engang et plateselskap, og nummeret på toppen her er strekkoden på omslaget. Nora Jean er sørfra, født inn i en familie på seksten søsken på  en plantasje midt mellom Clarksdale og Greenwood, og det høres i måten hun angriper stoffet sitt på. En voldsomt vakker stemme som formidler emosjoner, sensualitet, energi og en råskap som ikke finnes andre steder. Dette er det blues og soulmusikk burde handle om. Hun har bodd i Chicago i over tretti år, men har ikke mistet identiteten sin  - og det skal vi være glade for.
Trenger du referanser kan Koko Taylor, Irma Thomas og  Loleatta Holloway være en grei pekepinn. Hun har åpenbart både barn og barnebarn, og hadde jeg hatt en bestemor som dette hadde jeg definitivt vært et bedre menneske.
Bandet hennes er fjellstøtt og superkult, nevnes særlig bør gitarist Rod Bondy som leder laget med en selvfølgelig autoritet. Jeg antar at dette er selvskrevne ting, informasjonen glimrer med sitt fravær, og jeg har til gode å spore en eneste longør. Dog skal det sies,  denne dama kunne sunget telefonkatalogen og røsket tak i sjela di. Denne plata er en juvél, og du vil gråte blod hvis du lar den glippe. Kan skaffes fra oppegående norske postordreforetak som spesialiserer seg på blues og rock. Underveis i denne omtalen fant jeg også en utmerket hjemmeside: www.norajeanblues.com som så absolutt er verdt et besøk. Snublende nær full pott dette, men vi får holde oss på matta.