“Soul er sannhet”, svarte James Brown da David Letterman ba om en definisjon. Sangeren må være det han synger, svart og stolt må han eller hun gjennomleve dramaet i sangene i studio  eller på scenen. Slik er Lee Fields elev av James Brown, og han kommer fra det samme dype sør som The Godfather of Soul. Fields debuterte på plate allerede i 1969 og fortsatte med hardtslående soul-funk-singler til langt ut på 90-talet, uten at det gjorde noe fra eller til. Han tilhørte the chitlin’ circuit.
På 2000-talet tilhører han det hippe Old School-soulmiljøet i New York, der unge musikere og produsenter som har vokst opp med hip-hop gir den funky gullaldersoulen  frå  60- og 70-talet en ny omdreining med en anelse latin-feeling. Det har gjort veteransangerinnen Sharon Jones til dronninga av Old School Soul og den enda eldre Lee Fields til kongen.
Gjennombruddet hans var albumet My World på Truth & Soul i 2009. Faithful Man er ein verdig oppfølger, med ti sangar i svulmende balladeformat, kjærlig akkompagnert av superbandet The Expressions, som teller musikere som også har vært med på studiomagien til avdøde Amy Winehouse. Produksjonene brukar klassiske grep på nyskapande vis. Den raspande deep soul-røysta til Lee Fields servert med sexy, honningsøte korister, funky blås, skimrende strykere og fløyelsmyke orgeltoner mot en asfalthard gatesmart vegg av rytmegitarer, bass og perkusjon er uimotståelig. Den obskure Stones-balladen
“Moonlight Mile” fra Sticky Fingers blir en vinner, og på toppsporet  “You’re the Kind of Girl” svarer han “… who wears your heart on a sleeve/true love is just a stone’s throw away..” 
Dette er romantisk 70-talls-soul i linja fra The Moments, The Delfonics, The Stylistics og the Dells, samtidig er det tøffere, litt mer southern, litt mer Johnny Taylor. Masse blues.