Trainman Blues

Trainman Blues - Trainman Blues

Trainman Blues
Trainman Blues
Straight Shooter

Et særegent og stemningsfullt album

Bassist og produsent i Trainman Blues, Laust “Krudtmejer” Nielsen, sier at han er glad i hip hop og reggae, og at han på dette albumet har forsøkt å fusjonere dem med rå, jordnær blues. Jeg kjenner at min skepsis våkner, men du som har samme fordommer som meg, vær så snill, les videre. Kjernen i Trainman Blues er irske Richard Farrell og nevnte Laust Nielsen. Sammen har de laget ti låter, Farrell som låtskriver og tekstforfatter, Nielsen som fargelegger ved å utnytte studioets muligheter. Dessuten bidrar gitarist Ronni Boysen og Fried Okra Bands trommis og et knippe andre danske musikere i prosjektet. På coveret sitter nå dansk bosatte Farrell på en jernbaneperrong med sin gitar, og foran ham er to album oppstilt. Det ene er Muddy Waters “Father and Sons”, hvor Muddy får hjelp av den gang unge, hvite musikere. Det andre er Son House sitt comeback-album fra 1965, “The Legendary Son House - Father of the Delta Blues”. Og kanskje kan en si at disse to stilarter danner grunnsteinene i byggverket “Trainman Blues”. Men oppå der er det ikke bare brukt gammeldagse mursteiner, men moderne studioteknikk i reisverket. Det første som møter en, er en sekvens av en monolog, en slepen stemme. Disse monologene kommer igjen flere ganger på albumet, flettet inn slik at de er med å skape dynamikk i musikken. Fra første stund tar Trainman Blues oss inn i en tilbakelent atmosfære; kveldsstemning på front porch’en (“Out of Dust” og “Skulls, Crosses and Bones”) og en tur innom en ikke altfor overfylt Chicagoklubb (“Wholesome Treat”). Farrell sin stemme passer inn i lydbildet, og gode gitarprestasjoner krydrer det hele. Likevel sporer det litt av for meg etterhvert, for å bruke togterminologi. Kanskje er ikke alle låtene like sterke. Kanskje er bruken av moderne studioteknikk litt for markant for meg. Likevel er helhetsinntrykket at Trainman Blues har laget et særegent og stemningsfullt album, der miksen av eldre blues og moderne studioteknikk gjennomgående er vellykket og tilfører musikken noe nytt, uten at barnet, den rotfesta bluesen blir skylt ut med badevannet.